Gjennom et drøyt tiår har Helsebiblioteket vært en viktig kilde til kunnskap for forskning og behandling i hele landet.

Det er derfor med undring vi leser Folkehelseinstituttets (FHI) skriv til Helsebibliotekets brukere og samarbeidspartnere (6.12.2020). Først understreker de at Helsebiblioteket er en «unik tjeneste» som gir «lik tilgang til medisinsk kunnskap for helsepersonell i hele landet og i alle deler av helsetjenesten – i kommunenes helse- og omsorgstjenester og i spesialisthelsetjenesten», for deretter å forkynne at dette er det ikke lenger mulig å prioritere. Årsakene er mange, som økte priser, svak krone og budsjettkutt.

FHI finner ikke mulighet til å prioritere dette unike tilbudet for helsetjenesten og peker på Helse- og Omsorgsdepartementet (HOD) og behovet for en mer forutsigbar budsjettering. HOD på sin side (Statssekretær Erlandsen i Dagens Medisin 9.12.2020) peker på forlagene som har skrudd opp prisene, og at HOD nekter å øke bevilgninger som de mener vil gå rett i lomma på forlagene. Dermed stopper det hele opp, og Helsebiblioteket som har evnet å tilby helsepersonell rundt om i hele Norge tilgang på ca. 5000 tidsskrifter, sitter nå igjen med ett medisinsk tidsskrift, samt kliniske oppslagsverk.

Taperen i dette er helsetjenestene i distriktene som ikke har tilgang til de store internasjonale kunnskapskildene gjennom systemene til universiteter og høgskoler. Dette bidrar til å svekke noe av det vi har vært – og fortsatt er – stolte av i dette landet, at det skal være like gode helsetjenester for alle, og at tjenestene skal være basert på oppdatert kunnskap. Det er viktig at vi ikke gir slipp på denne store og viktige ambisjonen i en budsjettmessig dragkamp mellom FHI og HOD. I praksis er det pasientene som er taperen.

Som ledere av forskningssentre i Sykehuset Innlandet er vi bekymret for konsekvensen de drastiske kuttene i Helsebiblioteket kan ha for forskning i ikke-universitetssykehus. Mange av oss har gode tidsskrifttilganger gjennom bistillinger ved et universitet, men det gjelder på langt nær alle.

I Sykehuset Innlandet og andre helseforetak er det en strategi at det skal være nær kontakt mellom forskning og klinikk. Det betyr at forskningsbasert kunnskap ikke skal være tilgjengelig kun for en begrenset forskerelite, men integrert i et helhetlig praksisfelt der klinikk og forskning bidrar i gjensidige forløp. På dette feltet har Helsebiblioteket bidratt veldig positivt for å åpne mulighetsrommet.

Det er bekymringsfullt at Helsebiblioteket ikke er mer solid økonomisk forankret enn at det kan nedprioriteres og ofres på grunn av kronekurs og valutasvingninger. Det er lagt ned et enormt arbeid for å få Helsebiblioteket opp på det nivået det er nå, og det virker kortsiktig og tilfeldig å gi slipp på de mulighetene Helsebiblioteket har åpnet for.

Det publiseres en stor mengde medisinske artikler hvert år i verden, noen av dem er tilgjengelig gratis som open access, mens andre er bak betalingsmurer. Det er disse som er gjort tilgjengelig gjennom avtaler som Helsebiblioteket og universiteter har inngått med tidsskriftene. Det som kjennetegner artikler som krever abonnement eller avtaler, er ofte at de er i store og velrennomerte tidsskrifter der fagfelleprosess og kvalitetssikring er bedre enn i de mindre og ikke så anerkjente tidsskriftene. Ved å redusere ansatte ved ikke-universitetssykehusene sin tilgang til artikler som tidligere var tilgjengelig gjennom Helsebiblioteket, avspises pasienter på ikke-universitetssykehus med helsepersonell som har sin kunnskap fra mindre anerkjente tidsskrift.

Vårt håp er at budsjettdiskusjonen mellom FHI og HOD kan løse seg slik at den gode ambisjonen som Helsebiblioteket er forankret i, kan videreføres: at det skal være god og lik tilgang til kvalifiserte helsetjenester på alle nivåer. Helsebiblioteket er kanskje særlig viktig for klinisk arbeid og forskning i sykehus og kommunehelsetjeneste i distriktene, og en helt sentral tjeneste for å lykkes med gjensidige utviklingsprosesser i samarbeidet mellom klinikk og forskning.