Cato Isaksen kommer tilbake etter sykmelding og finner at sjefen har ansatt en svært selvsikker ung dame med en irriterende hund på etterforskningsteamet hans. Han går intenst inn for å bli kvitt den nyankomne Marian Dahle, selv om drapsetterforskerne etter hvert får hendene fulle. En ung latvisk kvinne blir påkjørt og drept etter overtid på cateringkjøkkenet der hun jobbet. Hun var kjæreste med en isbilsjåfør. Noe tidligere forsvinner en sju år gammel gutt sporløst, samme dag som isbilen besøkte nabolaget.

Honningfellen er Unni Lindells sjette bok om Cato Isaksen, og etter denne lesers mening den beste av dem. Tidligere har jeg innvendt at Lindells omstendelige observasjoner og malende metaforer innimellom har gått litt på bekostning av framdriften i bøkene. Denne gang føles det ikke slik. Forfatterens beskrivelser av de hardt rammede mødre i boken er smertefulle og levende. Øvrige karakterer brukes til å beskrive både gryende ungdomsopprør, ensomhet, annerledeshet og sykdom. Det eneste muligens å innvende, er det maleriske vokabularet hos den ellers nokså stakkarslig framstilte Vera Mattson. Samtidig er det forståelig at Lindell vil la sin penn forsterke denne aktørens bidrag.

Isaksens familieære forhold ble behørig utspilt i den forrige Orkestergraven, og holdes kledelig i bakgrunnen denne gang. Men Dahles inntreden i Isaksens liv forsterker trekk ved sjefsetterforskerens karakter. Hovmod står for fall, og det er sikkert vel fortjent.

Det mest positive med Honningfellen er for denne leseren at spenningen igjen sitter, og den varer lenger. Der enkelte andre spenningsforfattere må ta i bruk svært store scener og uvanlige persongallerier for sine drama, bygger Lindell tålmodig opp stor og troverdig spenning ut av hverdagsmennesker og deres historier. Kanskje er det i dag ikke veldig originalt å velge seg barn og østeuropeiske unge jenter som offer, men det gir definitivt mulighet for å ta opp temaer og situasjoner som er aktuelle og engasjerer.

Kuriosa for denne leseren er Isaksen og Dahles reise til Latvia og tettstedet Bene, dit undertegnede selv en gang var med SAS julefly, og deltok på julefest på skolen. Det virker kan hende konstruert når en bare leser om det i en bok som Honningfellen, men både lukt og øvrig beskrivelse av forholdene i et vanlig hjem på denne latviske landsbygda svarer til denne lesers opplevelse av det samme.