Toten-talenter tilbake på Teten

Voksne talenter: Her er noen av de som lettere nervøse lot det stå til på Teten i 1987, med medbrakte deltagerdiplom og avisutklipp. Fra venstre: Hans Esben Gihle (klassisk solopiano), Gustav Nilsen (bassist i Albio), Grethe Steensen (ungdomsarbeider), Liv Ingund Nygård Ødegaard (popsanger), Håvar Gjestvang (trommis i Leif Eriks) og Torbjørn Dyrud (tangenter i Albio).

Voksne talenter: Her er noen av de som lettere nervøse lot det stå til på Teten i 1987, med medbrakte deltagerdiplom og avisutklipp. Fra venstre: Hans Esben Gihle (klassisk solopiano), Gustav Nilsen (bassist i Albio), Grethe Steensen (ungdomsarbeider), Liv Ingund Nygård Ødegaard (popsanger), Håvar Gjestvang (trommis i Leif Eriks) og Torbjørn Dyrud (tangenter i Albio). Foto:

Artikkelen er over 6 år gammel
DEL

28. mars 1987 dør opphavet til The Sound of Music, Maria von Trapp. Samme dag på Toten blir nye karrierer skapt.

Denne kvelden på åttitallet slo nemlig Toten-kommunene på stortromma og inviterte bygdas unge talenter til Talent'87 – forløperen til det litt mer kommunegrå, men desto mer slitesterke Ungdommens kulturmønstring (UKM).

Tidligdans

Til å lede showet hadde de selvfølgelig fått tak i bransjens hippeste navn – Jostein Pedersen – som i kraft av å lede det tøffe musikkprogrammet Zikk Zakk på tv skulle sørge for å lokke ungdommen til lokalet.

Grethe Steensen, i dag kultursjef i Østre Toten kommune, var i kraft av rollen som ungdomsarbeider ansvarlig for kvelden. Hun ser tilbake på talentmønstringa med glede.

– Jeg kjente jo mange av smågutta fra før og var jo veldig stolt over å se så mange talenter, sier hun og innrømmer at hun falt pladask for Raufoss-duoen Odd Jan Haug og Tormod Løve som vant Vestre Toten-klassen for pop og rock og kunne ta med seg 500 kroner hver hjem.

Et blikk på programmet fra 1987 og vi ser navn som i dag tilhører noen av våre mest folkekjære artister: Hans Esben Gihle, Ingvild Pedersen (nå Nagell-Dahl), Liv Ingund Nygård (Ødegaard), rockebandet Slippery Customers med blant andre brødrene Jon Anders og Lars Christian Narum og ikke minst Albio med blant andre Gustav Nilsen og Torbjørn Dyrud i besetningen.

– Det er jo fascinerende at denne kvelden på Teten skulle gi så mange av oss en pekepinn på hvordan livet skulle bli. Det er jo mange av oss som fikk dette som yrke, mimrer Torbjørn Dyrud om den kjølige marskvelden i 1987 da, for mange, alt startet. Bortsett fra Håvar Gjestvang, da. Han spilte til dans første gang som tredjeklassing og var på den tida allerede en godt etablert 12 år gammel trommis i Leif Eriks som både hadde bandbuss og PA.

Smågodt

Dyruds band Albio fikk ikke billett til fylkesfinalen, men stipend fikk de.

– Jeg husker vi løp opp på scena og fikk en sjekk på 2000 kroner. Jeg prata og da jeg fikk spørsmålet «hva skal dere bruke pengene til?», sa jeg «setta dom i banken!» Vi satte faktisk penga i banken og så kjøpte vi en rød mikrofon med integrert rød kabel - og da gikk dom 2000 krona, sier Gustav Nilsen, men Torbjørn supplerer myndig:

– Noen av pengene gikk til også til noe så prosaisk som å erstatte en glasskule vi knuste i kapellet i Kapp kirke der vi øvde.

– Så gikk resten til smågodt, hoijer Gustav.

Litt tøff ...?

Liv Ingun Nygård Ødegaard har med seg juryens dom i papirform. «Meget fin stemme, overraskende stor styrke og klang – mangler noe støtte på toppen», leser hun.

– Jeg turde aldri synge sanger som var høyere enn den tona, for da sprakk det! flirer Liv Ingund.

– Men hva står det her? Gihle – piano?! spør Gustav Nilsen.

– Klassisk, står det visst! Jeg spilte Für Elise – gikk veldig dårlig, minnes Gihle som også husker den høye Kate Gulbrandsen-sveisen sin.

– Men jeg synes å huske at du var litt tøff... ?, sier Gustav usikkert og får himling med øya til svar.

– Men Slippery Customers var jo det kuleste bandet. Det var Jon Anders Narum og bror hass, Lars Christian og Steffen Nikolaisen som sang, var det ikke? De spilte Davy's on the road again og de var gode! Jon Anders spilte gitarsoloer så det kost den gangen og. Det var første gang jeg så Jon Anders. Han var litt skummel, syntes jeg. Det var mye langt hår - og så var det rock, sier Gustav Nilsen.

I dag er det litt snodig at nesten ingen av de kjente totningene kjente til hverandre. Så liten var verden i 1987. Med noen få unntak, selvfølgelig.

– Jeg kjente Grethe godt på dette tidspunktet, men det var første gang jeg møtte Jostein Pedersen – og det ble jo et langt vennskap det og, egentlig, sier Gustav Nilsen.

Send tekst og bilder «

Vi vil gjerne høre om smått og stort som foregår i distriktet. Hjelp oss å være overalt!

Artikkeltags