Terje har skapt sitt eget Amerika i Lunner

Museumsbestyrer: Terje Bendiksen kaller dette rommet for museet sitt, og tar en pust i Route 66-sofaen. Den berømte veien har han for øvrig kjørt i sin helhet to ganger.

Museumsbestyrer: Terje Bendiksen kaller dette rommet for museet sitt, og tar en pust i Route 66-sofaen. Den berømte veien har han for øvrig kjørt i sin helhet to ganger.

Artikkelen er over 5 år gammel

Se bildeserie!

DEL

Han har amerikansk personnummer og førerkort, bor i USA halve året og samlemanien hans har fylt flere tusen kvadratmeter med ting fra «over there».

Det er nesten så du ikke vet hvor du skal begynne å se. Hvordan skal du sikre at du ikke går glipp av noe? Og samtidig kverner tanken:

Hva i alle dager er dette?

Startet i 1986

I 13 år har Terje Bendiksen (63) skapt sitt eget Amerika i Bendixbygget like ved «Interstate 4» i Lunnerlinna, men galskapen startet i 1986. Da reiste han over for å kjøpe to Pontiac TransAms. Han hadde sett bilde av dem i et Amcar-blad.

Han kom hjem med to Chevrolet camaroer, henholdsvis ett og fire år gamle. Og han hadde knapt landet på norsk jord før han ringte til Lexington og bestilte – hold deg fast – ytterligere fem Chevroleter. Alle fra gullårene 1955, 1956 og 1957. De kostet 22.000 dollar stykket. Det blir over 800.000 i norske 86-kroner.

– Jeg prutet ikke engang, sier han og sukker litt oppgitt over seg selv.

For den tidligere bankmannen burde kanskje vite bedre. Og som om det ikke var nok: To av bilene tok han senere tilbake til USA og solgte dem, til en politimann og ei dame som skulle gi 56-modellen i 50-årsgave til sin mann. Ikke akkurat noe gullprosjekt, det.

Men helt egentlig startet det da han jobbet like ved den amerikanske ambassaden. Han ble kjent med folk der og fikk sansen for landet.

– Og når jeg så de bilene ... Det sa bare pang, de er jo så fine.

Nesten alle er kjørbare

I dag har Bendiksen ni motorsykler i tillegg til 18 biler og bobiler. Alle er kjørbare, bortsett fra den unike Packard-ambulansen fra 1954, akkurat nå i alle fall, som han har ribbet den for bensintanken.

– Men det er jo for mange. Jeg får ikke kjørt noe med dem, innrømmer han.

Han kan leve med å selge dem, men må bare bestemme seg først. Og så må han ha tid.

Én av de mest lettsolgte ville sikkert vært «Stars'n'stripes»-Corvetten. Bendiksen kjøpte bilen, som har gått bare 13.000 kilometer, for tre år siden. Den vekker oppmerksomhet med sin unike lakkering, som gjenspeiler det amerikanske flagget og ørnen. Dessuten er lakkeringen tredimensjonal, og mange må motvillig ta på bilen for å innse at, nei, selvfølgelig er den glatt og fin.

– Den skulle visstnok egentlig brukes i filmen Captain America, men så ble det ikke noe av, forteller eieren.

Bendiksen innrømmer, kanskje noe unødvendig, at han lider av samlemani. Da han kjøpte det gamle meieribygget flyttet han fra 400 kvadratmeter på Siggerud. Der var huset overfylt.

– Til og med det ene badet var fullt. Først da jeg fikk tømt det, kunne jeg se hvordan det egentlig så ut. Da jeg kom hit kunne ikke folk tro at jeg hadde alt de så her der.

Elvis ønsker velkommen

Det tok ham åtte måneder å flytte fem kvarter nordover, selv om et lass eller to ble kjørt hver dag. Siden har samlingen vokst, mye, og utstillingsområdet med ting og tang rommer nå drøyt 900 kvadratmeter.

Han har hatt amerikanere på besøk her. De rister på hodet når de kommer inn og vet ikke helt hva de skal tro om denne nordmannen.

Elvis Presley ønsker gjestene velkommen til Bendixbygget, hvor hver en krik og krok er utnyttet. Veggene prydes av metallskilt, kunst, plakater og flagg. Over alt er det små, unike kunstverk. Som «displayene» laget av verksteder, ned til hver minste detalj. Bikkja Bull har fått sin egen skål og på veggen henger viftereimene, attpåtil detaljert merket.

Ett av veggskiltene er en reklame for Coca-Cola, det desidert største amerikanske samleobjektet, fra 1950. Den vakre damen som smiler innbydende med et brett colaflasker, skulle egentlig vært returnert til selskapet og destruert. I stedet skuer hun nå utover butikken, der det blant annet selges småbiler, bilmerker, statenes flagg, bøker og leker.

– Det er som å se moren min da hun var ung, avslører Bendiksen.

Skikkelig puslespill

I det han kaller for museet er det ekte bensinpumper fra 50- og 60-tallet, her sitter Marilyn Monroe og Elvis Presley, her står Frihetsgudinnen og her er sofaen trukket i Route 66-stoff.

Det har vært et skikkelig puslespill å få plass til alt, og støtt stabler han noe nytt innimellom. Likevel er det mye det ikke er plass til.

– Jeg har ting i esker som jeg ikke har sett på 15 år. Det er nok å se på her da, men det hadde jo vært artig å stille det ut, innrømmer Bendiksen, som bedyrer at han er blitt flinkere til å handle mindre.

– Men jeg kan ikke reise uten å kjøpe noe. Det er jo ikke noe gøy.

Det tar imidlertid mye tid. Han reiser rundt på markeder, til antikkhandlere og hjem til folk han møter. Årvisst drar han på store markeder i Carlisle og Hershey i Pennsylvania. Han aner ikke hvor mange ganger han har reist over til sitt andre hjemland, men har regnet ut at han har oppholdt seg der i totalt sju-åtte år.

Hus i Florida

Nå har han hus i Florida, men bruker oppholdene til å kjøre vidt omkring, først og fremst på østkysten. Han har dessuten kjørt Route 66 i sin helhet to ganger og krysset USA fra Colorado til Pennsylvania i bobil. Den turen endte for øvrig med en skikkelig støkk:

Én av tre nyinnkjøpte bobiler var skikkelig lurvete, men ble brukt som sovevogn for kompisgjengen. Bendiksen kjøpte den fordi han ikke hadde samvittighet overfor selgerne til å la være. To dager etter at turen var over tok den fyr. 20 brannmenn måtte gi tapt og la flammene få overtaket i motoren.

– Det var flaks at vi ikke lå og sov. Med den giftige røyken hadde vi ikke hatt en sjans ...

Normalt er bygget stengt, men kan åpnes etter avtale. Til våren kan det bli fast med åpne dager, noe han testet ut i høst.

– Da har jeg tid til å prate med folk, i motsetning til under treffene.

Bendixtreffet

For siden 2002 har han 24 ganger invitert Amcar-miljøet til det etter hvert viden kjente Bendixtreffet. Da er det gjerne like fullt ute på resten av den 28 mål store eiendommen som inne. Mange er gjengangere, selvfølgelig, men takket være jungeltelegrafen kommer det også stadig nye ansikter med ukjente biler. Mange av det kommer også langveisfra.

Hvor lenge tradisjonen fortsetter er uvisst, for Bendiksen legger ikke skjul på at det er mye arbeid. Bare deltakerskiltene, som han selv designer, tar både tid og koster penger.

Amerika-frelst til tross, Bendiksen har øyne også for andre biler. Han eier nemlig noen Mercedeser.

– Jeg skulle egentlig bare ha én, men kjøpte fire. Det er jo flotte biler, det også.

Den ene Mercedesen som står i USA er intet mindre enn en tolvsylindret kabriolet roadster. Ikke akkurat noe Viggadalen gir full uttelling for.

Det åpenbare spørsmålet er så: Hvorfor flytter han ikke?

– Dette her!

Bendiksen slår ut med hendene, ler litt og rister på hodet.

– Seks måneder er nok også da, men nå kjenner jeg at det på tide å komme seg over, sier han og hufser litt på skuldrene idet vi forlater landets kanskje største mannehule og går ut i høstkulden.

Send tekst og bilder «

Vi vil gjerne høre om smått og stort som foregår i distriktet. Hjelp oss å være overalt!

Artikkeltags