Teater om pårørende til mennesker med demenssykdom.

Av
DEL

InnsendtFor en del år tilbake skrev jeg en monolog om det å være pårørende. I vår avsluttet jeg min master i gerontologi ved NTNU, der jeg også valgte å skrive om pårørende.

Med bakgrunn i dette har jeg dramatisert monologen og finpusset og endret den så vi kan sette opp et teaterstykke.

Både som sykepleier og pårørende har jeg ofte stått i en situasjon der jeg har ønsket å bidra, både som fagperson, men mest som likemann.

Min opplevelse er derimot at det finnes så mange stengsler, som for eksempel negative holdninger om sterke tabubelagte diagnoser som kan bli stående i veien for at den enkelte pårørende skal bli sett og hørt.

Barn er en spesielt sårbar gruppe som ofte blir usynliggjort. Alkoholdemens er etter min erfaring en diagnose som er så stigmatiserende at mange ikke engang blir utredet og at det rett og slett ikke er et tema hverken for privatpersoner eller mennesker som jobber innen helse eller politi.

Her tror jeg vi har så mye å hente med tanke på hvordan vi kan erkjenne, lytte og prate sammen om de vondeste og sterkeste opplevelser mennesker i vår egen familie eller nabolaget har det.

Skam og skyld er mektige følelser som kan bygge høye murer mellom oss, så hjelpen kan drukne i ulike forsvarsmekanismer. På laget har jeg med meg profesjonelle dansere, musikere og skuespillere.

Musikk og tekst til forestillingen er også nytt materiale.som jeg har laget spesielt til teaterstykket. Vi ønsker oss seriøse samarbeidspartnere og har som mål å sette opp forestillingen i midten/slutten av mars.

Stykket passer for alle over tolv år. Jeg har også et ønske om at forestillingen kan brukes som undervisning til helsepersonell for eksempel 1. års sykepleierstudenter eller studenter ved politihøgskoler.

Tror også de fleste av oss kan ha godt av å være med på å belyse de pårørendes rolle uavhengig av diagnoser. Før eller senere kommer vi kanskje selv i en situasjon der vi får den rollen.

Målet er å forebygge ensomhet, isolasjon og store belastninger til pårørende uavhengig av hvilken diagnose relasjonen har fått. Mennesket bør absolutt komme først. Stykket er skrevet på totning og tittelen er: «Den navnløuvse»

Artikkeltags