Takk fra Bussi

HISTORIE: Hilmar Bussi Karlsen er aktuell med boka Den magiske reisa om sitt liv og oppvekst som reisende.      FOTO: ASBJØRN RISBAKKEN

HISTORIE: Hilmar Bussi Karlsen er aktuell med boka Den magiske reisa om sitt liv og oppvekst som reisende. FOTO: ASBJØRN RISBAKKEN

Artikkelen er over 5 år gammel

Da Hilmar Bussi Karlsen bestemte seg for å gjøre noe med mytene, strømmet historier om de gode sidene ved «taterlivet» på fra alle Norges retninger.

DEL

Lokale nyheter – 5 kr for 5 uker

Musikeren i Gjøvik synes det er for galt om det kun er mytene og historier om forfølgelse og overgrep som skal stå igjen etter romanislekten i Norge.

- Det var nok både lyse og mørke dager, men de gode var i klart flertall. Min vei den var god, sier Hilmar Bussi Karlsen.

Gode historier

Folkeakademiet har vært en stor støtte for Bussi. Da han på sine konserter rundt i Norge begynte å snakke om å skrive en bok om oppveksten, viste det seg å være mange som ville dele historier om de lyse sidene ved livet som reisende i Norge.

- De reisende må åpenbart ha gjort inntrykk rundt omkring. Det er mange historier som går i bygdene, men jeg vet ikke om så mye av det er skrevet ned, sier Bussi.

Han fikk med seg Bjørn Sivesind som forfatter til boka som har fått tittelen Den magiske reisa.

Sammen har de to vært på farten og samlet inn historier som kommer ut i bokform på lokale Alfa forlag i mars. Men i hovedsak handler boka om Bussi, hans historier, erfaringer og musikk.

Kjøpte om høsten - solgte om våren

Bussi vokste opp over store deler av Norge.

- Mor og far kjøpte eller leide hus om høsten og så reiste vi videre om våren. Livet vårt var laget slik, forteller Bussi, som har bodd i Møre, Telemark, Trøndelag, Brandbu, Kolbu, Buskerud, Stavanger, Bergenskanten og Hallingdal. Blant annet.

- Det eneste kriteriet var at det var et trivelig sted. Far hadde jo jobben med seg. Han satt ofte og reparerte på ei klokke eller noe. Det første huset vi kjøpte var på Mausavågen. Men når sola kom opp og det begynte å dryppe fra takene, da måtte vi ut og spre kulturen. Så da solgte vi huset og reiste, forteller Bussi med et smil.

Mye moro

De reisende var først og fremst handelsfolk. Mytene forteller også om fyll, slagsmål og tyveri langs deres vei. Bussi husker i alle fall mye moro med musikk og sang, gitar og trekkspill, og det var noe som tiltrakk ungdommen. Mange vennskap ble påbegynt i disse årene.

- Det var vondt å skilles fra venner. Ja, jeg gråt nok mye. Men så visste jeg jo at vi ville komme tilbake. Vi skulle jo treffes igjen, tenker Bussi i dag.

Det ble så som så med skolegang med den skiftende tilværelsen.

- Jeg trodde den gang at jeg ikke hadde bruk for så mye skole, for jeg skulle jo ut å reise. Jeg skulle verken bli lensmann eller prest. I dag angrer jeg nok på det, i forhold til å kunne lese og skrive bedre. Men det ble da folk av meg også, ler Bussi, som sluttet på skolen som 12-åring.

Offentlig unnskyldning

I 1998 kom det offentlige Norge med en beklagelse av behandlingen av romanifolket. Historien forteller både om tvangssterilisering, tvangsplassering av barn i fosterhjem og kriminalisering av romanifolkets livsform. Beklagelsen omfattet også å ha bidratt til å undergrave romanifolkets levesett og kultur, noe som har gjort at mange selv i dag ikke ønsker å vedkjenne seg sin identitet og kulturbakgrunn.

Bussi har alltid vært stolt over sin opprinnelse og sitt folk. Han hevder å ikke ha merket noe til jakten på sitt folk i oppveksten.

- Men du sa en gang at du trodde kanskje foreldrene vernet dere barna litt fra dette, sier Bjørn Sivesind.

- Mmmm. Min familie var aldri utsatt for verken Misjonen eller Sandviken. Vi ble vernet av folk i bygdene. For det var ikke folk i bygd og by som hadde problemer med de reisende. Det var Misjonen som startet det der. En del lensmenn så nok også det var gjensidig nytte av de reisende, og unngikk å gå nærmere inn på det, mener Bussi.

Han ble likevel klar over at mange ikke var så heldige som hans egen familie. Han forteller også at familien et år flyttet videre av den grunn av de opplevde en av Bussis lærere som lite vennlig innstilt overfor ham.

- Jeg spurte en gang mamma om det var vondt å være reisende.

«Nei Bussi, på Møre var det ikke vondt å reise», svarte hun. Og etter at mor gikk bort fikk jeg høre en fantastisk historie om da hun ble født. Det hadde vært et stort selskap på gården det skjedde, hvor mor ble feiret. Og da skjønte jeg at det var sant som hun sa, mor hadde ikke hatt det vondt som reisende.

- Det var viktig å ha et godt og trygt rykte. Når du var kjent med menneskene, gjorde opp for deg og ungene var dannet, da var det ingen problemer. Vi opplevde veldig lite sammenliknet med mange andre barn av folket, sier Bussi, som er nummer tre av sju søsken.

Taterstua i Snertingdal

Boka vil inneholde flere historier. Blant annet om «taterstua i Snertingdal. På 1930-tallet satte fastboende i Snertingdal opp et lute hus med tilhørende stall til en mor av romanislekten og hennes voksne sønn.

- Antakelig bodde de før dette hos andre av taterslekt, og så var det trolig noen som syntes dette ble for trangt. Det var ganske fullt også i den lille taterstua og stallen i perioder, forteller Sivesind.

For Bussi er boka en mulighet til å gjøre noe med mytene, å fylle ut og nyansere bildet av sitt folk.

- Det var en gjensidig respekt mellom oss og folk i bygd og by. De trengte oss til reparasjoner og håndverk, og vi trengte dem. Den tryggheten og godheten folk ga oss på mange plasser, den vil jeg takke for, sier Bussi.

Send tekst og bilder «

Vi vil gjerne høre om smått og stort som foregår i distriktet. Hjelp oss å være overalt!

Artikkeltags