Det er ikke lett å lykkes med å skrive en bok uten egentlig handling, og kanskje gjelder dette særlig barnebøker. Desto mer imponerende at Svein Nyhus lykkes så godt med sin filosofiske og fabulerende Jeg!

Boka er en liten gutts betraktninger rundt det å være et jeg, om hvor han begynner og slutter, hvor han kommer fra og hva som skal skje med ham. Svein Nyhus bruker barnets konkrete verden på en absolutt troverdig måte, og han stiller hele tiden undrende spørsmål, som her: Pappa sier at han og mamma lagde meg. Men hva lagde de meg av? Av leire? Eller melk og sukker? Eller av gull og sølv, kanskje, og litt blod? Eller av et smil? Eller bare av luft? Kanskje jeg bodde i tåka?

Også språket skaper bilder, men bokas konkrete bilder har den erfarne illustratøren Svein Nyhus laget selv. Her spiller tekst og illustrasjon på samme lag, og illustrasjonene gjemmer mange godbiter for de som vil se nøyere etter. Flere symboler går igjen, for eksempel kaniner, både første og siste oppslag er fulle av små, livlige kaniner. De dukker stadig opp, og er både morsomme og litt utradisjonelle. Andre gjengangere er hunder og sirkler. Mange av detaljene i illustrasjonene er symbolladde. Svein Nyhus byr også på gjensyn med gamle kjenninger fra Snill og Sinna mann.

Det er likevel gutten – jeget – som er i sentrum i alle illustrasjonene, både som en i en familie, en flokk og en som fyller bare seg selv. Gutten er leken og undrende, rund i formene og lett å bli glad i. Fargene er duse, det går hovedsakelig i blått og oransje.

Det er nærliggende å sammenligne Svein Nyhus´ «alenebøker» med de han har skrevet sammen med kona Gro Dahle. Svein Nyhus står fint på egne bein, selv om han nok ikke er så rytmisk og suggestiv i språkbruken som kona. Her er det mer ro, mer luft, et godt poengtert og barnlig språk.

Jeg synes boka rett og slett var nydelig, og mine prøvekluter hjemme likte den også. Jeg! er en barnebok med mening uten at det virker påtrengende.