Da Red Hot Chili Peppers kom tilbake i 1999 med albumet Californification, var det nærmest som et nytt band. Gitarist og låtskriver John Frusciante var tilbake etter en del år utenfor gruppa, og hadde fornyet sin attityde i en adskillig mer popmessig og lyttervennlig retning. Før dette var Hot Chili Peppers ei gruppe jeg sant å si oppfattet som nokså brautende og vanskelige der de gjennom mange år messet på sin hardcore-blandede funkrock og forskjellige andre, rare koblinger, som på den kjente Bloodsugarsexmagic i 1991. Men på Californification satt sammensetningen av melodisk kvalitet og stilmessig dristighet akkurat som den skulle.
Når California-gruppa åpner sitt nye album By The Way med nettopp denne tittellåten, føler jeg den samme fine kontrastrikheten. Her er et strålende poptema i refrenget koblet opp mot både noen rap- og noen hardcore-sekvenser så det virkelig utfordrer. Det blir som det het i den kjente temareplikken i Tom Cruise-filmen Vanilla Sky: Without the sour the sweet is not so sweet. Uten skyggene fra den hypertradisjonelle rap´en og den opprivende hardcore´en ville det søte refrenget neppe vært fullt så søtt.
Men så viser det seg pussig nok at resten av platen utvikler seg i en helt annen retning. For nå legger gruppa bort alle sine gamle, villstyrige karaktertrekk i en lang, lang serie av svært så snille voksenpop-sanger. Bare på Throw Away Your Television slenger de igjen innpå noe som minner om aggresjon.
Tidvis leder denne nye stilen tankene hen på Chicago, Boston og andre fordums storheter innen amerikansk stadionrock, som på Midnight, og de får også en del av låtene til å vokse til nesten U2-aktige proporsjoner, som på Warm Tape. Men først og fremst går det veldig pyntelig for seg, og en del av materialet er også så anonymt skrudd sammen at selv helt ålreite melodier faktisk forsvinner litt. En slik mangel på spenst og finesse i avleveringene er veldig pussig å konstatere hos de tidligere bråkmakerne i Red Hot Chili Peppers.
Likevel er det langt å falle før noe av dette blir dårlig. Også med en slik svakt rockrigget pop, i det landskapet der de etter hvert så typiske voksenpopperne som Sting og Phil Collins nesten begynner å lure i buskene, stiller Peppers med mye flott, som vokalharmoniene på Tear, gitarene på Cabron og stemningene på Venice Queen. Det finnes også kjærkomne avbrekk som den ska-inspirerte gladrocken på On Mercury og den løsslupne skranglerocken på Minor Things.
Så når alt kommer til alt, kanskje det var dette Red Hot Chili Peppers burde gjøre nå, åpne opp de gamle flaskene med de godt lagrede poptradisjonene, og begynne å omstille seg til å være middelaldrende. Noe sier meg at de har et betydelig publikum med seg også på denne kursendringen.