Terningkast 4: RACHEL SEIFFERT: Mørkerommet

Av
Artikkelen er over 14 år gammel

Oversatt av Einar Blomgren DAMM

DEL

Leseren finner tre selvstendige fortellinger i debutboken Mørkerommet. Tittelen henspiller på et sted der dystre minner er gjemt, men også der bilder dras fram i lyset. De har som hovedtema den krigen vi aldri blir ferdig med – andre verdenskrig.

I de seinere år skrives det mer om sivile i krig og i denne boken om barn av vanlige tyskere, barn av nazister i høye stillinger, barn med besteforeldre i SS-Waffen.

Forfatteren (f. 1971) har tysk/australske foreldre og hun vokste opp i Oxford. Boken ble innstilt til den prestisjetunge Booker-prisen (kun for beboere i Samveldet og Irland) i 2001. Nå er den oversatt til godt, lettlest norsk av Einar Blomgren.

Rachel Seifferts språk er enkelt og tilforlatelig, men de er lange, og kanskje litt omstendelige disse fortellingene, fordi hun følger hovedpersonen nesten dag for dag. Allikevel bør en ikke avslutte før siste linjer er lest. Fortellingene har uventet, tungtveiende sluttpoeng.

Helmut, i første fortelling, er født med en forkrøplet høyre arm, han elskes av sine foreldre, men gymtimer og seinere sesjon blir et nederlag. Han skal ikke til fronten, og opplever Berlin fra seier til nederlag på sin måte, via bilder som han selv tar og framkaller.

Midtfortellingen følger unge Lore som får sine foreldre internert av amerikanerne i 1945. Hun må ta seg fram gjennom sonene til bestemor i Hamburg med småsøsknene. Fortellingen viser hvor brutale mennesker er mot hverandre og mot barn når desperat sult driver medlidenheten tilbake. En fremmedkar som Lore ser har tall tatovert på armen, hjelper dem, men hvem er han egentlig?

Siste og beste fortelling handler om lektor Michael (Micha) Lehner som begynner å lure på hvorfor bestefaren var borte fra familien i atskillige år etter krigens avslutning i 1945.

"Var bestefar en drapsmann på Østfronten, drepte han jøder i Minsk? Hvordan kunne han smilende ta meg på fanget slik Hitler også gjorde med småbarn?" spør Micha.

Det skal mange forbrytere til for å drepe så mange mennesker, slik tenker han, men han har vansker med å gråte over dem som falt som uskyldige ofre for nazistenes frammarsj. Helt til han treffer enken i Minsk.

Den er slik at du knapt kan legge den fra deg, denne fortellingen, også med en uventet slutt.

Når en leser om Helmut, om tapre Lore og om Micha, går tankene til barns skjebne i de kriger som nå utspiller seg. Deres tragiske historier vil komme på trykk, men kan vi gjøre noe nå før det er for seint? Vi må finne de rette kanalene.

Send tekst og bilder «

Vi vil gjerne høre om smått og stort som foregår i distriktet. Hjelp oss å være overalt!

Artikkeltags