På sporet av det gode jernet

Av
Artikkelen er over 12 år gammel

Det ryker og gnistrer litt mens myrmalmen tømmes i ovnen. I dypet der nede er det 1200 grader, og der skal malmen bli til jern av høy kvalitet.

DEL

Håper de i alle fall, jernalderentusiastene Roald Høgberget og Sveinung Raddum, som er i gang med jernblestring på godt gammelt vis. Teknikken er fra romertida, men hjelpemidlene av litt yngre årgang, uten at det spiller noen rolle for selve prosessen.

I stedet for egenbrent trekull benyttes grillkull, og en kjøkkenvifte og en støvsuger har tatt over for hånddrevet blåsebelg og sørger for at smelteprosessen hele tida tilføres frisk luft.

– Dette er prøve og feilemetoden, sier Sveinung Raddum, som stiller med sine kunnskaper om jernalderen i Europa og Asia, mens Roald Høgberget har tatt seg av det praktiske, bygging av smelteovnen. Den har en rund kjerne av ildfast leire. Utenpå et tykt lag av varmeisolerende rødjord, og ytterst et skall av mur. På toppen er en åpning der trekull og myrmalm fylles på, og nederst ei renne der slagget tappes ut og jernklumpen plukkes fram.

For mye svovel

Den første blestringen gikk ikke etter planen, selv om prøven ser blank og fin ut. Å få svovelet bort er første bud for den som vil lage godt jern. Andre forsøk gikk mye bedre. Nå tilsettes kalk, som binder svovelet til seg, dessuten er varmen skrudd betydelig høyere opp.

– Dette er veldig rent jern, som kan herdes og smis, sier Raddum og viser fram en prøve. Alle prøver analyseres av metallurgene ved fabrikkene på Raufoss. De studerer prøvene i mikroskop og kjører dem i spektrograf for å finne den nøyaktige kjemiske sammensetningen.

– De er alltid klare til å hjelpe oss, sier Raddum og understreker at uten velvilligheten derfra hadde det ikke vært så enkelt å finne ut hva slags jern man lager.

Jerngudinnen

Smelteovnen er en sak for seg. Utvendig er den dekorert med gamle guder. Her er Helios, sola som kjører over himmelen i firspann og tar båten hjem om kvelden. Her er en underlig fyr som kalles Okiates, kyklopen Polyfenus som skal vokte ovnen, og ikke minst jerngudinnen selv, Noreia Isis, med aner fra dagens Østerrike, de trakter som Sveinung Raddum mener må ha befolket Norge i sin tid. Jernblestringen stammer fra Kina og India, men kan ha kommet til Norge med rætiske folkegrupper som ble tvangssendt nordover.

Hensikten med jernovnen er å prøve forskjellige prosesser, for å finne ut mer om hvordan folk i jernalderen laget produktet som må har vært meget etterspurt. Forsøk i moderne tid på å lage jern på denne gamle måten har ikke gitt det resultat som forskerne hadde håpet.

Trenger mer malm

Alt som gjøres, blir behørig nedskrevet i protokoll, slik at det skal gå an å rekonstruere en prosess som gir gode resultater. Forsøkene skal fortsette så lenge det finnes tilgjengelig myrmalm. Den som brukes nå, er fra Skjelbreia. Der finnes også sjømalm, om man får tak i den. Å prøve myrmalm fra andre områder i distriktet kunne også vært aktuelt.

Det blir ikke så lite jern som man kanskje kunne tro. En halvtime til trekvart times blestring gir 300 gram jern. Under gunstige vilkår kan den lille ovnen i Sagvoll produsere 15 kilo i døgnet, med kontinuerlig drift. På Dokkfløy er det funnet ovner som er 1.6 meter i diameter, mot Sagvollovnens 25 centimeter.

– En stor ovn, slik kineserne brukte, kan ha produsert 700 kilo jern i døgnet. Når man tenker på alle ovner som er lokalisert, må det være laget enorme mengder jern. En gard trengte ett til to kilo i året. Hvor ble det så av resten? Eksport, mener Raddum og tenker helst på Romerriket.

For turister?

Jern til eksport blir det neppe fra ovnen i Høgbergets hage, men Raddum ser for seg at blestring i liten skala kunne bli en del av en turistopplevelse, der det også lages mindre gjenstander av jernet som produseres.

– Kanskje noen som er yngre kunne tenke seg å lære denne teknikken og bringe den videre, undrer han.

Send tekst og bilder «

Vi vil gjerne høre om smått og stort som foregår i distriktet. Hjelp oss å være overalt!

Artikkeltags