Gå til sidens hovedinnhold

Terningkast 5NAZARETH: The Newz

Artikkelen er over 13 år gammel

Edel/Playground

Skotske Nazareth holder fortsatt koken 35 år etter gjennombruddet. De har vist seg med ujevne mellomrom, også i Norge, gjennom hele denne tiden, men prøver seg nå på et mer realt comeback med albumet The Newz, i forkant av en større verdensturné.

Platen viser umiddelbart at det fortsatt er masse vitalitet og kreativitet i 70-tallsbandet. To av originalmedlemmene er med den helt essensielle vokalisten Dan McCafferty, samt bassisten Pete Agnew. De to nye synes å tilføre et tidvis noe tettere gitar- og trommespill, i tråd med dagens generelle tendenser, men er i all hovedsak med på notene slik de skal være.

Låtene veksler effektivt mellom et nokså heavy uttrykk og mer melodiøse og nesten folkrockpregede ting. Etter det tunge åpningssporet Goin’ Loco er for eksempel Day At The Beach riktig melodisk. Da er de nærmest der de begynte i 1973, som en engelsk versjon av Creedence Clearwater Revival, på gjennombruddslåten Broken Down Angel. Liar er tyngre igjen, mens See Me låter lyst og friskt, med flott luftighet i produksjonen.

Nazareth har alltid balansert på kanten inn mot heavyrocken, og samtidig vært inspirert av både amerikansk folkrock og engelsk progrock fra overgangen mellom 60- og 70-tallet. Her ligger det også en betydelig base av det vi i dag kan kalle rootsrock. I førstningen var de produsert av Deep Purples Roger Glover deretter av egne krefter. På den nye platen har de tatt inn hjelp utenfra til denne jobben.

På typisk 70-tallsvis var sterke og interessante coverversjoner en vesentlig av Nazareths materiale, parallelt med egne komposisjoner. De har gjort Dylan, Joni Mitchell, Randy Newman, Nils Lofgren og en masse annet. Likevel er det litt besynderlig at deres versjon av den gamle 60-tallssvisken Love Hurts skulle bli den låten de i ettertid kanskje er aller mest kjent for, i hvert fall i Norge. Deres største bragd mener jeg var den halvsymfoniske, sammensatte, episke, eller hva man vil kalle det, Telegram fra -76.

Noen Love Hurts kommer ikke på The Newz, men Nazareth-feelingen er der kontinuerlig, med den karakteristiske vokalen, det helt opp til paniske drivet, og den utfordrende sjangermessige skjeningen mellom tøft, hardt og heavy på den ene siden, progressiv rock type Led Zeppelin, folk og nesten pop på den andre.

13 låter er mye, men det virker som om Nazareth har mye på hjertet ved denne korsveien og kanskje mye å bevise. Jeg synes de klarer det med et album som også minner meg om noen andre northerners fra samme periode; Geordie (der Brian Johnson, senere AC/DC, begynte), i tillegg til deres egne legendariske LP-er som Razamanaz og Loud’n’Proud.