Årets nyttårskonsert i Gjøvikhallen bød på en ny sjanse for fiolinist Atle Sponberg og dirigent Geir Tore Larsen til å la gjøgleren i seg slippe fri, og den sjansen misbrukte de ikke. Ikke nok med at Sponberg serverte en rykende varm czardas, han skled elegant over i variasjoner av Fanitullen, mens dirigent Larsen energisk trampet takten. Til publikums store fornøyelse.
Den 47. utgaven av nyttårskonserten ble i det hele tatt en sprudlende affære, med opplagte solister og et byorkester som synes å ha gjennomgått en aldri så liten musikalsk metaformose. Det låter som vel aldri noengang før, med en fyldig strykeseksjon og blåsere og slagverk som følger opp. Fra tid til annen har orkestret hatt en litt famlende og nervøs start på sin konserter, igår fant de bokstavelig talt tonen med en gang, og den holdt seg konserten igjennom. Publikum hygget seg, og det så jamen musikere og dirigent ut til å gjøre også. Naturligvis var salen helt full.
Fra czardas til tango
Halvorsen først og Halvorsen sist. Intrata fra Suite Ancienne innledet konserten, og etter at dirigenten hadde uttrykt sin takknemlighet over å få være en del av Gjøviks musikkliv og gitt sin hyllest til byens egen store fiolinist, spilte Atle Sponberg Veslemøys sang som ekstranummer. Da hadde publikum knapt kommet seg etter hans elleville framføring av Czardas med derpå følgende tango. For tangoelskeren Sponberg lånte konsertmesterens plass og spilte Tango Jalousie av Jacob Gade med samme smittende musikalitet som det øvrige. Sponberg fikk også vist en litt annen side av seg, som solist i Sparre Olsens Seks bygdevisur frå Lom. I sin tid urframført av Gjøvik juniororkester, men Sponberg har spilt dem på plate og nå igjen altså for en fullsatt sal.
Kort og konsis
Geirr Tveitt ville fylt 100 år i år, og da passet det jo fint med utdrag fra Hundrad hardingtonar, verket som på mange måter beskriver hardingene. Hardingen er kanskje litt innesluttet og liker de korte og konsise ting, ifølge Tveitts datter Gyri, som presenterte hardingtonene orkestret spilte. Dikteren Olav H. Hauge har tatt det hardangerske lynne på kornet med sine korte dikt, der setningene er skåret inn til beinet, men hvor meningen er like klar. Geirr Tveitt var en samler på så mange måter. Han samlet også lokale folkeviser og fragmenter som knapt var så store at de kunne kalles viser. Men musikk ble det av dem, og det til tross for at folkemusikksamleren Lindemann hadde konkludert med at det ikke fantes noe å hente i Hardanger. Men Geirr Tveitt fant det han lette etter.
Brennevin og ryper
Dermed ble det en liten rundreise i Hardanger og folkelivstradisjonene der. Ikke unaturlig med Velkomne med æra som innledning, og betydningen av denne gjelder ikke bare å være gjest, men også å bli værende på garden. Mye kunne inspirere Tveitt, som gjerne hadde ungene under flygelet når han komponerte. Ei gammel kone som laget tussefløytelåt med munnen, en brennevinskrukke, tom riktignok, siden spunsen kunne trekkes ut med et smell. Og så Den fagraste viso pao jorde, ikke den som Tveitt laget, men den som folkevisa forteller om. Og så den enslige rypa på Folgefonn, omringet av sju bygdelag som snør ned, og om kjærlighet, giftermål og kanskje ikke helt planlagt graviditet, og til slutt et slags svar på Bolero, der man hører ølet gjære og lauskaren havne under bordet.
Etter ordførerens tale fulgte orkestret opp med Calling all workers av Eric Coates, uten at det nødvendigvis lå noen symbolikk i det, og som avslutning før andre utgave av Halvorsen ble det Slavisk marsj av Tsjajkovskij. Men det blir mye mer å høre fra Gjøvik byorkester dette året.