Premierenervene var tydelige i de første innslagene, men så ble aktørene varme i trøya. Det var nok en fordel å være hadelending for å skjønne alle poengene, men flere av innslagene hadde ingen direkte relasjon til Hadeland. Det var fullt mulig å le om du ikke kjente de lokale forhold.
Faren med denne måten å skrive revy på, er at innimellom bærer innslagene litt preg av russerevy. Lange tekster med få gode poeng. «Drømmekvinnen», «Dagen etter», «Myggen» og «Pump og Prakt» er etter min mening eksempler på dette.
Hverdagshumor
Men LURT serverer også de helt store perlene i revyen sin. Sofakosinnslaget er helt sikkert en situasjon mange kjenner seg igjen i, den store pratestunden mellom ekteparet som har vært gift en stund. Roar Kalvsjøhagens monolog ÇÅffer detÈ førte til ømme magemuskler. Teksten var kjempegod, men også mimikken til denne mannen førte til rungende brøl i salen. En annen som imponerte med god mimikk var debutanten på scena, Jan Reidem. Om vi ikke skjønte ett spøtt av det han sa som folkedanser, talte ansiktsutrykket sitt tydelige språk.
Lokalkomikk
Selvfølgelig var det lokale poeng også i denne revyen. Vi var lovet en golf-fri revy, men de brøt løftet. Noen spark måtte golfklubb og utbyggere på Hadeland tåle. En lokal revy uten at lokalavisen får et stikk i ny og ne er vel enda ikke skrevet. Det samme gjelder politikere og da særlig ordførerne i de tre hadelandskommunene. Teksten i sangen ÇDe tre viseÈ var revyens beste og mest poengterte.
Jeg tar nok en gang av meg hatten for LURT. Om det er revy eller teater de setter opp, trekker de fulle hus og gir publikum en opplevelse de kan glede seg over lenge etter at de forlater salen. Skal jeg kritisere noe, må det være at de kunne kuttet ut to innslag i hver akt og kortet ned de fleste sketsjene sine. Da hadde opplevelsen vært helt perfekt.