Mange har ventet lenge på oppfølgeren til den amerikanske forfatteren (og juristen) Louis Sachars vellykkede ungdomsbok Hull (1998). Det var en intens og morsom bok, til tross for temaet, full av innfall og varme, med en lykkelig slutt, skrev denne anmelder om Hull da den kom, oversatt av Fartein Døvle Jonassen i 2002.

Oppfølgeren, Små skritt, kommer altså åtte år etter i USA og det virker unektelig som om forfatteren har slitt med stoffet. Den er uinspirert, teksten virker kontrollert, handlingen kommer altfor sent i gang, og den mangler den magiske stemningen leseren fant ute ved Green Lake på forbedringsanstalten for unge gutter.

Nå er vi i byen Austin i Texas, der for øvrig også forfatteren bor. En av gutta fra gjengen ved Green Lake er sluppet ut og skal klare seg som best han kan. Det er hardt når en har et rulleblad og alle venter det verste.

Jeg tror årsaken til at det blir en tammere bok enn Hull ligger i forfatterens altfor tydelige ambisjoner, han følger nærmest et skriveskjema der det og det bør med, og hovedpersonen, Armhule, hentet fra Green Lake-leiren, er for blass.

Forfatteren kaster nokså bombastisk fram at Armhule har funnet en mening med livet, han tar seg av datteren til naboen, en tiårig hvit pike født med cerebral parese. Selv er Armhule afroamerikaner, ivrig etter å holde sin sti ren. Han vil arbeide og fullføre skolen.

De to vil begge ta små skritt framover til en bedre liv. Derav bokens tittel.

Så skjer det som kanskje ofte skjer med løslatte fanger. De oppsøkes av andre løslatte som legger på bordet en bli-rik-fort-plan. X-Ray fra Green Lake-tiden har en idé om å kjøpe billetter til en rockekonsert, for å selge dem igjen til den som byr høyest.

Forfatteren beskriver politiets overreagering, rasisme i forhold til hudfarge, rockestjerners ustyrlige inntekter, men også rørende vennskap. Så gjerne jeg enn ville på grunn av Sachars fantastiske bok Hull, må jeg si at oppfølgeren er tynn og til tider melodramatisk.

Det hjelper ikke at han har gode personskildringer som denne av rockestjernens koordinator:

Alt ved henne var lite: midjen, føttene, ørene, munnen. Hun var stilig, effektiv og kompakt, som en mobiltelefon.

Det hjelper heller ikke at en kan gå inn på Internett og høre forfatteren lese fra boken. Han forteller at han ikke lar noen av familien vite det spor om det han skriver. Kanskje han neste gang tvert imot skulle la både kona og datteren lese manus før det går i trykken.