KIRSTEN VIKER LUNDE" /> KIRSTEN VIKER LUNDE" /> Gå til sidens hovedinnhold

Terningkast 5LILY BANDEHY: Jeg kommer fra Iran

Artikkelen er over 17 år gammel

Kulturbro Forlag

Den iranske kvinnen, Lily Bandehy, kom hit til landet som flyktning i 1988. Hun har en høne å plukke med oss nordmenn, skriver hun. Ikke så rent få heller. Det er ikke slike høner som landbruksministeren spøkte med i Stortinget. De hønene Lily Bandehy sikter til, det er mer finurlige saker. Uttrykket betyr at hun synes hun har noe uoppgjort med oss.

Det tok tid før hun forsto det uttrykket, plukke en høne med noen. Vi har mange slike uttrykk her i Norge, slik som ethvert land har. Vi har koder oss imellom som det tar år og dag for utlendinger å forstå. Noen vil aldri komme til å forstå dem. De tyr til sitt eget språk og sine egne landsmenn. Lily Bandehy ville det annerledes, hun vil gjerne bli integrert, det er bare så vanskelig å komme innenfor, vi slipper så få inn i våre varme stuer. Hva er det vi er redd for? Er vi redd vi skal få byrden av hennes vanskeligheter, i tillegg til våre egne?

Lily Bandehys bok, Jeg kommer fra Iran, gir meg inntrykk av en varm og sterk kvinne, en kvinne som gjør at jeg spør, hva gjør Iran med sine kvinner? Vet de hva de mister ved ikke å slippe dem til?

Som femtenåring ble hun nærmest tvangsgiftet med en rik slektning som var fjorten år eldre enn henne. Det var for å redde familien økonomi. Moren gråt, faren fortvilet, Lily hadde vært hans yndling. Han gav henne mye frihet i oppveksten. Nå ser han seg nødt til å sende den begavede datteren inn i et liv der hun blir ufri og der hun må forholde seg til uskrevne lover. Hun er uvitende om menn og seksualitet, barnefødsler og hva som venter henne som hustru. Det blir en tragedie for henne, intelligent som hun er, vil arbeide som lærer, liker å tegne, har lest klassikere, glad i dikt, glad i sine søstre. Nesten alt dette tas fra henne, hun flytter inn i en leilighet i Teheran og må omgås de fine fruene.

Etter fire barnefødsler og et ekteskap som ikke kan reddes, pakker hun kofferter og ved hjelp av menneskesmuglere havner hun i Norge og får være her.

Hvordan våger hun å kritisere oss som har skaffet henne "husrom"? Er hun utakknemlig når hun bruker mange sider i boken på å fortelle om sitt møte med Norge og nordmenn? Nei, det kan en ikke si. Hun er ærlig og hun legger ikke fingrene imellom. Jeg savner vel heller ikke et kapittel om hvordan jeg i hennes situasjon som norsk kvinne med min frie livsstil ville hatt det i Iran, for å bruke en kode, at hun "snudde litt på flisa".

Det er vondt å lese slik hun skildrer oss nordmenn der vi hutrer av gårde i kulda med våre glassøyne, uten å se våre medmennesker som kunne trenge et varmt blikk og litt omtanke. Hun arbeider på et sykehjem og ser de eldre sitte der i sin ensomhet, altfor mange glemt av familien. Hun er i løpet av utdannelsen sin for å bli psykiatrisk sykepleier ganske ensom selv. Ublide møter med sosialkontoret er godt skildret. Vi har nok ant at det kunne være slik, men her får vi det inn med skjeer og det er nesten uforståelig at slikt går an. Her må det ruskes opp!

Hun har flere høner å plukke med oss. På asylmottaket organiserte hun vasking og rydding, sendte mannfolkene til å tørke opp etter seg på badet, ba dem vente med pornofilmer til barna har lagt seg, fikk dem til å ta ned bena fra bordet. Hun ble godvenner med dem alle! På godt og vondt, hennes skildringer burde bli standard lektyre for dem som står for mottaket av våre nye landsmenn.

Så er det skolen som ikke tar godt nok vare på dem som blir utsatt for mobbing, slik som hennes yngste sønn ble det. Bittert forteller hun om utallige møter med skolens rektor og hans unnfallenhet.

Noen dypere analyser gir hun seg ikke inn på, spesielt ikke når det gjelder det som vi anser som viktig, nemlig det manglende skille mellom religion og politikk i det landet hun forlot.

Presteskapet har hun så allikevel ikke særlig mye til overs for og hun siterer med fryd sin mor som kalte prestene noen skikkelige parasitter som spiste seg opp og ikke gjorde det skapte grann. Hadde det på noen måte vært mulig, hadde sikkert Lily Bandehy plukket noen høner med dem også. Hun virker sterk, men det er mange tårer hun har felt, her i vårt land.

Thorborg Rebolledo Meisingset har bearbeidet språket. Dette er ikke en bok som gir seg ut for å være av høy litterær kvalitet og den kan ikke sammenliknes med novellesamlingen Midtveis av iranske Soudabeh Alishahi, som bruker legendetradisjon. Boken til Lily Bandehy ligger i en helt annen lei, det er en viktig bok på sitt felt og vil vel gå rett inn i det prosjektet som er foreslått med å samle stoff fra innvandreres opplevelser av Norge. Jeg gir den så gjerne en femmer.