Terningkast 3: LARS SAABYE CHRISTENSEN: Bisettelsen

Lars Saabye Christensen: Bisettelsen

Lars Saabye Christensen: Bisettelsen

Av
Artikkelen er over 11 år gammel

Cappelen Damm

DEL

Noen romaner er så gode at de er vanskelige å legge fra seg. Denne er så tung at den er vanskelig å ta opp. I hvert fall fram til side 198. Først halvveis ut i Bisettelsen gir Lars Saabye Christensen oss noe som kan likne på en historie, selv om historien ikke er i kronologisk rekkefølge, men lever sitt eget liv i tid og rom.

Dette er siste del i trilogien om de fire vennene Kim, Gunnar, Ola og Seb fire venner som vokste opp med Beatles på øret i Oslos gater på 1960-tallet. Romanene Beatles (1984) og Bly (1990) handler om vennskap, kjærlighet, drømmer og håp og var, så vidt denne anmelder kan huske, mer eller mindre lineære, tilgjengelige og fascinerende historier. Bisettelsen utfordrer på en helt annen måte. Kim Karlsens historie blir fortalt av en allvitende jeg-forteller. Kim har mistet hukommelsen, han ligger på et hotellrom i Sortland og prøver å samle trådene. Det han ikke vet, er at han er død. Tilbakeblikkene i det hinsidige er lange og til tider omstendelige, det er møter med kjente og ukjente fra de to første romanene. Siden Kim ikke kan huske for oss han har jo mistet hukommelsen stiller leseren seg mange spørsmål underveis. Det er litt slitsomt når hovedpersonen spør «Hvem?» like mye som leseren gjør det, og ved første møte virker alle disse digresjonene unødvendige. Så er det kanskje ikke digresjoner likevel, men en rød tråd som bare er usynlig første gang man leser boka. Eller som man får svar på hvis man leser de to første bøkene om igjen først det anbefales.

De to hundre siste sidene er mer håndfaste, med tilbakeblikk til 1967 og A day in the life osv., til 1980 da John Lennon ble skutt, til nåtida der de fire vennene atter samles, ved tre av dem. Alt går i sirkel, Saabye Christensen greier på sitt melankolske vis å samle livshistoriene til noen venner som ikke har sett hverandre på 20 år. Disse historiene er Hollywood-pregede i sin dramatikk og er urealistiske, men fortellingen får da en slutt, til slutt. Den er også ispedd noen sider som ble strøket fra manuset til Beatles, uten at jeg helt skjønner hvorfor.

Språklig er første del av og til en ren lidelse å lese. Stadige gjentakelser og «ordleker» i fleng irriterer: «Han taper tråden og tier før det han skulle si er sagt. Setningens sting løsner. Språkets søm ryker. Bokstavenes broderi revner.» Forfatteren banker det inn, hvis han ikke glemmer å sette punktum. Noen setninger er en halv side lange eller mer. Det virker ikke påtatt, det er bare litt slitsomt i lengden. Andre ganger er boka morsom som når de finner Kim Karlsens gebiss i en minibar og tenker han har prøvd å åpne en flaske med tennene¿

For leseren er Bisettelsen en blandet opplevelse på sitt beste er det nesten Beatles om igjen på sitt verste er det bare intetsigende prat der en lurer på hva forfatteren egentlig vil. Kanskje en skulle begynne forfra med det samme for å se om det er noe en ikke har fått med seg. Det skulle ikke forundre.

Send tekst og bilder «

Vi vil gjerne høre om smått og stort som foregår i distriktet. Hjelp oss å være overalt!

Artikkeltags