Terningkast 3: JORUN THØRRING: Glassdukkene

Av
Artikkelen er over 13 år gammel

Aschehoug

DEL

Gynekologen Jorun Thørring debuterte i fjor med en original krim fra Paris, denne gangen har hun valgt Tromsø som åsted for kriminalromanen. Der får den samiske politietterforskeren Aslak Eira sitt å stri med da flere unge jenter forsvinner og dukker opp – døde.

De har dødd på ulikt vis, og til å begynne med er det ikke engang sikkert at det dreier seg om mord. Men ved en tilfeldighet oppdages det at den unge Beate Moberg hadde fått en dose ricin, et ekstremt dødelig giftstoff. Deretter forsvinner venninnen Lise Beck, hun blir funnet flytende i et vann. Det viser seg at de to jentene har lagt ut utfordrende bilder av seg selv på nettet, og det samme gjelder Hilde Samuelsen, som forsvinner på vei hjem. Morderen leker katt og mus med politiet, og har tydelig innsidekjennskap.

Aslak Eiras etterforskning står i stampe, og bedre blir det ikke da pressen blir tipset om at han i sin tid var Alta-aktivist. Men så finner Eira et lik, et men det er ikke av ny dato?

Miljøplasseringen er vellykket, og man klarer også å opparbeide et forhold til einstøingen Aslak Eira. Men etterforskningen går tregt, og politiarbeidet virker til tider tamt og uengasjert. Når tre av fire venninner forsvinner, er det ubegripelig at man ikke passer bedre på den fjerde, som morderen ganske så riktig slår kloa i. I det hele tatt virker etterforskningen litt kjedelig og treg, jeg gjettet hvem morderen var en god stund før etterforskerne (selvfølgelig godt for leserens selvtillit). Det er mulig at de er realistisk, men det blir ikke spennende nok. Og at en politimann har fortid som miljøaktivist skal være noen stor pressesak, virker tvilsomt i dag. Selvfølgeligheter som dette avsnittet spriter ikke akkurat opp: "Han trodde plutselig han skjønte forskjellen på en politimann og en leges ståsted. Legen hadde fastslått at kvinnen var død og hvordan døden hadde inntruffet. Politimannen var vel så opptatt av når og hvorfor".

En oppstramming i de nesten 400 sidene hadde hjulpet denne historien betraktelig. Jorun Thørring setter fingeren på et viktig samfunnsproblem i bokas slutt, og hun har en del gode beskrivelser av så vel mennesker som miljøer. Men i en krimroman må spenning og logikk sitte for at det skal fungere.

Send tekst og bilder «

Vi vil gjerne høre om smått og stort som foregår i distriktet. Hjelp oss å være overalt!

Artikkeltags