Terningkast 5: JON MICHELET: Mordet på Woldnes

Jon Michelet: Mordet på Woldnes

Jon Michelet: Mordet på Woldnes

Av
Artikkelen er over 12 år gammel

Oktober Forlag

DEL

Siden debuten i 1975 har Jon Michelet skrevet en lang rekke bøker. De elleve kriminalromanene med Vilhelm Thygesen har nok hatt størst suksess. Allerede i debutromanen Den drukner ei som henges skal dukker Thygesen opp, da som ung politijurist. Senere ble han privatetterforsker. For to av Thygesen-romanene har forfatteren fått Rivertonprisen for beste kriminalroman i 1980 for Hvit som snø og i 2001 for Den frosne kvinnen.

Nå er helten blitt 70 år og pensjonist. Dessuten har han fått prostatakreft. Han bor alene i barndomshjemmet på Bestum, er fortsatt radikal og ofte blakk. På den oppdiktede Woldnes private klinikk i Østfold er en utenlandsk lege slått i hjel, men politiet har ikke klart å løse saken. En gammel venn av Thygesen fra studietida er medeier og ordner det slik at han får et gratis opphold på klinikken. Oppdraget er at han skal forsøke å løse mordsaken. Han glir inn blant det rike og for det meste eldre klientellet. Han er en helt annen type enn de fleste av dem, men han er også syk.

Rammen omkring historien er nærmest i Agatha Christie-stil med mord på herregården, hvor man trolig vil finne morderen blant beboerne. Men Michelet og Thygesen følger ikke helt denne linjen her leter man også i miljøet utenfor.

Både helten og hans forfatter er blitt eldre, men ingen av dem har mistet grepet. Michelet mestrer fortsatt skrivehåndverket, og Thygesen klarer nok en gang å løse gåten. Helten er ikke lenge macho, og det er faktisk befriende med en roligere krim uten høy actionfaktor. Dessuten er boken ikke av de aller lengste, «bare» på ca. 200 sider.

En god venninne fra gamle dager dukker også opp i historien. Dermed kommer en del refleksjoner om livet, sykdom og død opp til overflaten. Michelet har uttalt at en Thygesen-krim skal ha noe å si om menneskene og samfunnet. Etter at mordsaken er løst, har boken en lengre epilog hvor nettopp sykdom, følelser og alderdom blir et naturlig tema. Engstelsen ved å ha fått kreft har vi fulgt tidligere i boken, men nå blir dette mer utdypet i Thygesens samtaler med venninnen Renate. Epilogen er vakker og framtidsrettet. Her er håp om en god fortsettelse for helten. Dessuten har Michelet fått sagt noe viktig til alle dem som automatisk avskriver dem som blir rammet av alvorlig sykdom, eller som er over 60 år.

Send tekst og bilder «

Vi vil gjerne høre om smått og stort som foregår i distriktet. Hjelp oss å være overalt!

Artikkeltags