Debutkonserten til entusias- tene i Stormbringer Rock Club møtte tøff motstand i kampen om publikums gunst. Nydelig sommervær, pinse, landskamp og MGP på tv klarte nok å holde på sofavelgerne, men de vel 400 som tok turen til Lavvotunet fikk en kveld med tungrock, beat og blues.

Ikke-band

Vi humret lett over de pene guttene i Dream Police tidlig på nittitallet. De så, bokstavelig talt, ut som en nøye sammensatt gjeng til bruk i en olabuksereklame, og musikken låt som fattigmanns-Extreme. Bandet holdt ikke koken så lenge, men to album ble det, og, etter hvert som kvelden på Dokka gikk sin gang, mange drivende gode låter rakk de forsyne meg å snekre sammen også.

I dag eksisterer ikke Dream Police siden Trond Holter er opptatt som gitarist i Wig Wam, mens Odd Rene Andersen synger der det er behov. Men de gjør noen svært sporadiske konserter, strengt tatt og utelukkende for moro skyld.

Østfoldingene startet med en troika fra 1990-debuten: Rock dolls, Hit and run og Surrender. Den bluestunge Communication låt slik bare et dyktig band som knapt øver får det til, men mot slutten kom godbitene. Rock me og Wild, wild world sammen med Hot legs og Uncle Gus viste at Dream Police fortsatt kan, samtidig som det var et klart bevis på at sjarm og nostalgi ofte kan veie mer enn musikalsk tyngde.

Hyllet arrangørene

Jorn hadde lagt opp til en artig og nostalgisk konsert, han med. Ryggraden og selve innmaten var hentet fra de senere albumene, men han hadde for å ære «The first night of rock» lagt inn noen klassiske rockekuler også.

For etter å unnagjort låter som Road of the cross, som mange gamle rockere helt sikkert husker som Roads This is just rock 'n' roll, Shadow people, Stormcrow, Blacksong og The inner road, viste han publikum gavebordet. Jørn Lande har begått en av rockehistoriens beste versjoner av Burn Deep Purples original medregnet men han er ikke borte på Stormbringer heller. Denne Purple-klassikeren spilte han som en gest til arrangørene, men Jorn var ikke villig til å lukke igjen lokket på klassikerkista riktig enda. Thin Lizzys Are you ready med Trond Holter som gitargjest var morsom og skapte liv blant publikum, men når Jorn helt overraskende kveste i gang Black Sabbaths Mob rules som første ekstranummer, trodde nok det godt voksne publikummet at de hadde kommet til hardrockhimmelen med Ronnie James Dio som innkaster. War of the world avsluttet kvelden, en kveld som satte Dokka Rock City på kartet.

Imponert over engasjementet

Selv om arrangørene i Stormbringer Rock Club helst hadde sett at noen flere hadde tatt turen til Dokka, besto de ildåpen med glans.

Står på videre

– Vi er selvfølgelig litt skuffet. Vi skulle så gjerne hatt i hvert fall 100 til, men etter å ha fått summet oss litt er vi kjempefornøyde med kvelden, sier leder i rockeklubben, Jan Arild Nybråten, som brukte store deler av kvelden til å ta imot go'ord fra publikum.

– Veldig moro. Både publikum og artister har kost seg, og det er det viktigste. Vi går på en liten smell økonomisk, men ikke verre enn at vi har penger på bok for det. Nå står vi på videre. 8. september kommer Joe Lynn Turner, sier Nybråten.

Jørn Lande har ikke spilt på Dokka siden 1999, men lørdag var han klar.

– På tide det blir rock 'n' roll på Dokka igjen, strålte han og var full av lovord overfor arrangørene.

– Stå på!

– Jeg er imponert over arrangementet. Gutta i rockeklubben, ja, hele Dokka er med for å skape liv og røre, det er viktig, mente han.

– Men se hvordan vi bor! En nydelig hytte på campingplassen, god mat – vi har faktisk mer enn vi trenger, gliste Lande som syntes arrangementet var proft gjennomført. Og er det noen som har opplevd det motsatte, er det Jørn Lande.