Terningkast 5: HALFDAN HEGTUN: Ti liv og 200 års norgeshistorie

Av
Artikkelen er over 13 år gammel

Alfa forlag

DEL

Halfdan Hegtun er en historiker som kan sitt fag og i tillegg behersker kunsten å formidle kunnskapen i en lett og humoristisk form uten at det går ut over faktadelen. Slikt blir det en god bok av.

Det utgis stadig lokalhistoriske bøker, men ikke alle graver så dypt i stoffet som Hegtuns bok gjør. For han går til dels langt utover det rent lokale når han setter personer og hendelser inn i en sammenheng. Derfor handler ikke denne boka bare om ti personer med tilknytning til Gjøvik og Vardal. Deres liv og virke ses også opp mot viktige hendelser i landet ellers og til og med i utlandet. Dermed får leseren langt mer kjøtt på beinet enn i bøker som holder seg til de rent lokale hendelser.

På Hunn kirkegård, på den høyeste delen, finner vi gravene til en del personer som har satt viktige spor etter seg i lokalsamfunnet. Det var da også en tur dit som inspirerte Hegtun til å begynne med boka om ti mennesker som fikk sitt siste hvilested akkurat på dette stedet. Der er Mustad-familiens gravsted, i dette tilfelle representert ved Ole, Hans, Mauritz og Sigbjørn, her er Hans Skikkelstad, opphavsmann til Mustad-fabrikkene, og dessuten Augusta Mjøen og hennes sønn Alf, juristen og teatermannen Aksel Fahlstrøm, ordfører gjennom flere tiår Niels Ødegaard og legen Torgny Marcussen. Bare den myndige fruen til Gjøvik gård står for kvinneandelen, men det var slik tida var, som det står i boka.

De ti fikk vidt forskjellige yrkeskarrierer. I Mustad-familien er det både bedriftsledere, politikere og jurister. Niels Ødegaard hadde fingrene i litt av hvert, men huskes i dag best for ordførergjerningen og "ødegaardismen". Alf Mjøen var den stramme militær på Gjøvik gård, men også stortingsmann og en talentfull kulturarbeider, som det ville hete i dag. Samme talentet skal hans mor Augusta ha hatt, men hun fikk aldri leve sine kunstneriske evner ut. Noen av de ti fikk et langt liv, andre ble borte tidlig. Aksel Fahlstrøm døde 39 år gammel og ble sørget over av en hel by. Torgny Marcussen ble 49 og døde ikke så lenge etter sin mest dramatiske opplevelse, som gissel hos tyskerne på Raufoss.

I tillegg til å besitte store historiekunnskaper, har Hegtun også en annen fordel. Han har truffet noen av dem han skriver om, og levd i tida til enda flere. Sigbjørn Mustad var hans svigerfar, og Torgny Marcussen hans lege hjemme på Raufoss. I tillegg til å gå til de skriftlige kilder, slik det gjerne gjøres i en historiebok, har Hegtun gjennom årene pleiet muntlige kilder, til dels kilder som nå er forstummet. Boka er resultatet av et mangeårig arbeid, men bærer definitivt ikke noe preg av at forfatteren faktisk nærmer seg 90 år.

Det er lenge siden det har kommet noen dyptgripende Gjøvik-historie, og denne boka burde være et fint utgangspunkt for den som vil sette seg inn i byens og omlandets historie. Ja, den går betydelig lenger tilbake enn til tida da Gjøvik ble kjøpstad. Kanskje er det nettopp skildringene fra 1800-tallet som er bokas aller sterkeste side. Her blir personene satt inn i både nasjonale begivenheter og hendelser i andre land som også berørte Norge. For enten man liker det eller ikke, det var fortrinnsvis de såkalte "store menn", i Gjøvik eller andre steder, som preget og styrte samfunnsutviklingen før i tida. Derfor må historien om disse epokene nødvendigvis bli som de blir.

Med rundt 350 sider byr boka på et vell av kunnskap, skrevet i lett fordøyelig form. Hver av de ti personene presenteres med portrett i forkant av sin biografi. Det finnes også en del andre illustrasjoner i boka. Det kunne vært ønskelig med enda noen flere, men da ville boka fort blitt for voluminøs. Og her er det nettopp ordene som er viktigst. Ordene fra en fagperson som gjennom et langt liv er blitt kjent for sin gode uttrykksform både skriftlig og muntlig.

Send tekst og bilder «

Vi vil gjerne høre om smått og stort som foregår i distriktet. Hjelp oss å være overalt!

Artikkeltags