Hadde Jan Øvland hatt bedre hårvekst ville han ikke fått sparken fra One 2 Many

morsomme minner: Jan Øvland ble ingen popstjerne, men han bygde rammen til det som skulle bli One 2 Manys superhit, Downtown.

morsomme minner: Jan Øvland ble ingen popstjerne, men han bygde rammen til det som skulle bli One 2 Manys superhit, Downtown.

Artikkelen er over 6 år gammel

Men han var i høyeste grad med på å skrive bandets Billboard-hit.

DEL

Etter at Ylvis-brødrene brått og uventet ramlet inn på den prestisjetunge Billboard-lista med The fox, ble det plutselig aktuelt å snakke om norske Billboard-plasseringer igjen. TNT har vært innom Billboards topp-100-liste, mens a-ha som eneste norske band har vært på førsteplassen. Det skjedde i 1985 med Take on me. Stage Dolls landet i 1988 på en 46. plass med singelen Love cries, men det er som er lett å glemme er at One 2 Many i 1989 suste inn på en heftig 39-plass med nettopp Downtown. Selv om det er mange år siden, er det en eksklusiv klubb One 2 Many er medlem av. Låtskriver Jan Øvland på sin side leste om Billboard-plasseringen i et musikkblad. Han var for lengst ute av One 2 Many-sirkuset.

Dette er historien om en av Norges største hits noen sinne.

17. oktober 1988 kom Downtown ut som første singel fra One 2 Manys debutalbum Mirror. En måned senere bulte veggene ut i platebaren Platespiller’n i Gjøvik når bandet, med Dag Kolsrud i spissen, var på plass for å signere plater og møte fansen som hadde møtt opp i hopetall.

Bak stabler av plater sto Kolsrud, Jan Gisle Ytterdal og den svenske vokalisten Camilla Griehsel. Medlåtskriver Jan Øvland, var derimot ikke til stede.

– Jeg har ikke tenkt på One 2 Many på mange år, men det er morsomt at avisa vil skive om det, sprudler Øvland. MS-sykdommen har fart så hardt med kroppen hans at det er mange år siden han har vært i nærheten av å skrive, langt mindre spille, musikk.

– Det de færreste vet om Downtown er at den i utgangspunktet var en helt annen type låt. Det var en grå rockelåt litt i Ry Cooder-land som jeg opprinnelig skrev for Dark Side, sier Øvland og slenger ut en drøss med løse tråder som fortjener å finne roen i et nøste.

Jan Øvland har satt seg godt til rette i stolen sin. Armene går som en virvelvind, truten like så.

– Sorry, jeg er en pratmaker, men dette er viktig! hoier han engasjert.

Vi henger med i svingene når han forteller om Dark Side, et mørkt rockeband fra Gjøvik som ved siden av Øvland besto av Dag Veidal, Jan Gisle Ytterdal, Ingar Amlien, Gordon Fjeld og Astrid Graasvoll. Kjennere vil her dra kjensel på en rekke navn som etter hvert skulle havne i alt fra Crest of Darkness til Glow via Oceans Apart og – One 2 Many. Dette var tidlig på åttitallet. Noen flytt bakover i kalenderen og Jan Øvland befinner seg plutselig bak trommene i Response Tensing der Dag Kolsrud er keyboardist. Dette var første gang de møttes siden de som breiale femåringer fant ut at barnehagen ikke var noe blivende sted.

I 1985 kom Dag Kolsrud hjem fra studier i USA for å holde julekonsert i Gjøvik kino. På plakaten sto blant andre Vazelina Bilopphøggers og Geir Wentzel. Kolsrud spurte Øvland om han vil være med å dra noen låter, litt sånn for gammelt vennskaps skyld.

– Det var heftig. Dag kom fra USA med klassekameratene Michael Sturgis og Leif Johansen – supermusikere som etter hvert skulle bli backingbandet til a-ha. Den romjulskonserten var nøkkelen til kontakten min med Dag.

Litt senere gjorde Dag Kolsrud suksess som kapellmester på a-has første verdensturné. Samtidig som Kolsrud reiste verden rundt på første klasse med a-ha, tok Jan Øvland fatt på sin egen dannelsesreise.

– Jeg reiste rundt og spilte på puber i England i en måned. Det er der jeg er. Jeg er fan av Paul Simon og Bob Dylan. Det er låtskriver og historieforteller som er min greie. I England, og spesielt London, så jeg mye rart. Det var et veldig hardt miljø, mye rus. Kokain – det er viktig å huske at dette var åttitallet. Og her kommer poenget: Jeg skrev en låt om det jeg så og opplevde. En ganske mørk og dyster sak – perfekt for Dark Side! Låta het Center of my dream og var som sagt en grå rockelåt. Men det var en historie der jeg ville fortelle. På den tida hadde Dag kjøpt seg leilighet i London, samtidig som han var ferdig med sitt engasjement i a-ha, noe jeg fikk nyss om. Gordon Fjeld og jeg reiste over med denne låta i bagasjen. Dag likte låta, men syntes den var så «down». «Her må noe gjøres», sa han. Og der er Dag rå. Han er fantastisk til å arrangere låter. Han «ser» musikk slik som Mozart gjorde. Ser nøyaktig hva som passer inn. Bare sjekk koringene, detaljene og «fillsene» på Downtown – alt det er Dags verk. Selve refrenget på Downtown er også Dags, de litt «fluffy» ordene i overgangen til refrenget også. Resten er det jeg som har laget, forteller Jan Øvland.

For å gjøre en særdeles lang historie kort, ble Dag Kolsrud interessert i Dark Side, som etter en finvask skiftet navn til One 2 Many. Jan og Dag kjøpte de dyreste chromekassettene og gikk rundt til diverse plateselskaper og banket på dører. De fikk kontrakt med et engelsk plateselskap. På kjøpet fulgte en kvinnelig manager. Det viste seg snart at i One 2 Many var det ikke bare en, men flere «too many». De fikk fyken en etter en. Låtskriverne Dag Veidal og Jan Øvland også.

– Det var broren til Boy George som skulle ta pressebilder av oss. Han så fort at han krølltoppen, altså Dag, og han med lite hår og trønderbart, meg, ikke holdt mål. Igjen, dette var åttitallet og folk ga blaffen i Neil Young og Bob Dylan. Det som gjaldt var Wham, Pet Shop Boys, a-ha og Roxette. Det var der vi skulle inn, sier Øvland som på sin side fikk fyken på en litt snodig måte.

– Jeg bodde på Gjøvik og plutselig ringte det på døra. Jeg ventet ingen, men åpnet opp i tøfler og en litt slitt t-skjorte. Der sto den kvinnelige manageren. Hun hadde altså reist med fly fra London til Fornebu, som det var da, tatt drosje til Gjøvik for å på proper Oxford-engelsk si at jeg ikke lenger var med i bandplanene. Men hun var smart, for hun skjønte jeg var ganske ålreit til å lage låter, så de ville ha meg med til å gjøre det. Så drakk hun opp kaffen sin, tok drosje tilbake til flyplassen – og dett var dett. Hun kunne jo bare ringt, flirer Jan Øvland.

Men ett, bokstavelig talt, hårstrå unna en popkarriere i One 2 Many var Jan Øvland.

– Jeg var begynt å bli litt tynn i håret, da jeg ble sendt til Nobel Clinic i London for å få rettet på det. Jeg havnet i klinikkens VIP-avdeling: Det var surrealistisk, for mens jeg satt på venterommet så jeg meg først til venstre, så til høyre. På min venstre side satt Ian Paice, trommeslageren i Deep Purple. Til høyre satt The Eagles-gitaristen Joe Walsh. Begge satt og ventet på nytt hår. Det var en vekker, smiler han og gnir seg over den blanke issen.

Det ble ingen popkarriere på Jan Øvland. Det er han glad for.

– Det var ikke noe for meg. Jeg er en historieforteller, ingen hitmaskin. Jeg ville ikke reist rundt og sett ut som Herrey’s, smiler han og forteller at pengene som kom inn fra Downtown likevel kom godt med.

– Jeg finansierte både plate og to USA-turneer med trioen min, The Blue Cafè, så jeg er fornøyd, sier han og understreker at han overhodet ikke bærer nag.

– Nei, nei. Jeg har ikke snakket med Dag på lenge, men det er overhodet ikke slik at jeg sitter her i Mustadroa og bærer nag og i det hele tatt er en bitter mann. Det er som nevnt lenge siden jeg har tenkt på det, men når jeg hører på låta igjen nå er det jo moro å tenke på at man har gjort noe som havnet på Billboard-lista.

Send tekst og bilder «

Vi vil gjerne høre om smått og stort som foregår i distriktet. Hjelp oss å være overalt!

Artikkeltags