Gutten med gullhornet

Av
Artikkelen er over 15 år gammel

- Jeg kunne godt tenkt meg å være litt sintere. De gangene jeg virkelig har eksplodert, det har vel skjedd en tre-fire ganger, har det vært velgjørende. Ting faller liksom på plass, du blir så herlig krystallklar i hodet.

DEL

Ole Edvard Antonsen sitter på Peppes Pizza på Gardermoen og spiser pepperoni-slicen med sindig ettertenksomhet. Han er like blid, til tross for at flyet landet tidligere og portrett-teamet fra Oppland Arbeiderblad kom senere enn beregnet, og han derved har tilbakelagt nok en ørkesløs ventetid på en flyplass som så ofte før i sitt liv. Det begynner å bli et problem dette her at han så sjelden får til skikkelige utblåsninger.

Trompetist og alt mulig! Antonsen sukker litt mellom pizzabitene og vurderer Oppland Arbeiderblad opp og ned. Kanskje han kunne øve seg på tegner og journalist, jobbe opp litt aggresjon her og nå, få til et heidundrende raserianfall? Men nei, humørglitteret er allerede på plass i øynene igjen - det løyer av slik det gjerne pleier for Ole Edvard Antonsen.

Trompetisten fra Hamar har nå en gang for alle plassert seg i den norske hedersklassen for fremragende utøvere som ikke går rundt og tror de er noe. Høyere på rangstigen kommer man ikke her til lands. Når man den ene dagen kan stå i kjole og hvitt og henrykke et blasert konsertpublikum i London med Haydn og Hummel, for så i neste omgang trå til med en rocka versjon av Rolling Stones Honky Tonk Women på hjemmebane samtidig som alle vet at han egentlig skulle vært målfarlig spiss på Ham-Kam, ja, da kommer man ikke nærmere den norske folkesjela. Det er slik vi vil ha dem - glitrende og alminnelige.

Så egentlig Ole Edvard - ingen grunn verken til raserianfall eller primadonna-nykker av noe slag på dette stadium i din karriere. Vi, og mange med oss, synes egentlig du er ganske ålreit som du er...

Med kjendiseriet slepende etter seg i norsk offentlighet helt siden tidlig på 90-tallet, er det lenge siden Ole Edvard Antonsen kunne snike seg ubemerket inn på kafeer og utesteder her i landet. Populær så klart, avholdt til og med, men likevel belemret med denne mystiske dobbeltheten i kjendiseriet der folk plutselig slår kontra. Han har jo liksom stukket hodet fram da. Det er alltids noen der ute som føler seg kallet til å jekke ned denne kjepphøye Antonsen. Trompetkjendisen føler seg absolutt ikke fremmed i siste ukes beskrivelser av kjendismobbing.

Det var etter Tour de Force i 1993, crossoverplata som solgte i 140.000 eksemplarer, at kjendiseriet begynte å bli vel skremmende for fremadstormende unge Antonsen. Nesten over natten opplevde han det store spranget fra å være kjent til å bli superkjendis.

- Alle ville ha en bit av meg, og jeg stilte opp i så mange slags sammenhenger. Det var moro, selvsagt. Hvertfall i begynnelsen. Men etter hvert ble jeg tydeligvis så oppbrukt stoff at kjendispressen måtte finne stadig nye vinklinger. Det var da jeg begynte å få oppringningene om kommentarer til alskens historier. Sa jeg noe, kunne jeg være sikker på at det ble slått stort opp. Sa jeg ikke noe, brakte de saken om mulig enda større og nå uimotsagt. Det blir en kamp du ikke kan vinne. Jeg valgte til slutt å hoppe av. Jeg måtte ut av dette kjendispresset før det tok helt over livet mitt. Jeg hadde en oppklaringsrunde blant annet med Se og Hør, og fikk satt på plass en del ting. Det var fair enough. Nå har jeg et normalt forhold til pressen, jeg synes jeg har fått tilbake kontrollen over mitt liv. Antagelig er jeg degradert til langt ute i kjendis-alfabetet, og det kjennes komfortabelt, ler han tilfreds.

Den klassiske musikkens popgutt nummer en her i landet er blitt 41 år og lagt seg til både med samboer (Tone), tre år gammel sønn (Ole Marius) og hus med hage (på Voksenkollen.) Men håret faller fremdeles like bustete fram over øynene, den musikalske nysgjerrigheten er om mulig enda større og reisedagene like mange.

- Jeg tror allikevel jeg har fått mer balanse i livet mitt. Det blir liksom ikke like fristende hver gang å være hjemmefra når du vet det skjer store ting med guttungen mens du er borte. Fremdeles sier jeg ja til de aller fleste oppdrag hvis jeg kan, men det er mulig jeg er blitt en tanke mer selektiv. Det finnes tross alt mer i livet enn musikk, sier Ole Edvard.

For han må det være en forholdsvis ny erkjennelse. Helt siden guttedagene på Hamar med de to brødrene i en familie der musikken var en del av livets grunnleggende nødvendighet, har musikken vært alfa og omega i hans liv. Det begynte med piano i treårsalderen, fortsatte med kornett da pianoet ble flyttet ned i den mørke, skumle kjelleren og endte opp med trompet da armene var vokst seg lange nok. Seks år gammel debuterte han som solist med farens danseband foran 2500 begeistrede mennesker. Og da var det i grunnen gjort. Det måtte bli musikk, stadig mer musikk.

- Det sies at jeg måtte jages vekk fra instrumentet mitt for at jeg skulle få tid til å leke. I ettertid husker jeg det ikke akkurat slik. Jeg synes jeg fikk min del av lek og kameratskap. Dette med musikken og øvingen, det gikk i bølger. Det hendte vel jeg måtte jages inn til øving også. At jeg hadde kompiser som ventet til jeg var ferdig mef å øve, er jeg evig takknemlig for. Det er venner det.

10 år gammel ble Ole Edvard Antonsen elev av den legendariske trompet-professoren Harry Kvebæk sammen med den ett år yngre broren Jens Petter. Og Kvebæk la ikke skjul på ambisjonene. Det måtte bli noe stort av dette, bare nå ikke Ole Edvard tullet seg bort i altfor mye slags musikk. Men Ole Edvard lo og mente man aldri kunne få nok musikk av noe slag.

Det skulle allikevel bli en bråstopp. Munnen, det viktigste redskapet for en trompetist, måtte opereres. Leppebåndet var for trangt og måtte kuttes. En kurant sak egentlig, men for en 14 år gammel vordende trompetist-stjerne, en liten tragedie.

- Jeg tror kanskje Harry tok det tyngre enn meg. Jeg hadde fotballen og justerte ganske snart framtidsdrømmene til å dreie seg om fast plass på Ham-Kam og landslaget.

Ole Edvard Antonsen oppnådde både fast plass på juniorlaget og dessuten å bli toppscorer før leppene etter halvannet år omsider var klare for trompeten igjen.

- Far min fikk kjeft av treneren på laget da han kom med beskjeden om at jeg måtte kutte ut fotballen til fordel for trompeten.

Men Ole Edvard skjønte det selv. Han ville bli musiker, og det fantes ingen lettvint vei dit. Her var det kun tre ting som betydde noe, øving, øving og øving. Da han gikk ut fra Musikkhøgskolen, var det med tidenes beste karakterer på sitt instrument. Oslo-filharmonien åpnet sine blåserrekker. Livet og musikken lå klar til å tas i bruk i full bredde.

Og Ole Edvard tok for seg, grådig og umettelig. Øving med filharmonien om formiddagen, studieopptak på ettermiddagen, teatret på kvelden og gjerne litt jazzklubb utover i de små timer. Harry Kvebæk var bekymret. Denne allsidigheten, dette vide musikalske feltet - spredte han seg ikke vel mye nå? Nå var vel tiden inne til å satse på solistkarriere, slik han hadde mast om så ofte før. Ja, kanskje? Ole Edvard satset hardt og målbevisst mot en solistkonkurranse i Geneve - og vant! Kanskje det ikke var så umulig likevel, det Harry hadde snakket om så lenge.

Enkelt var det selvfølgelig ikke. Solistoppgavene vokste ikke på trær. Enkelte ganger gikk han i minus på de få oppgavene som fantes - reisebillettene ble høyere enn honoraret. Situasjonen er en litt annen i dag

- Det betyr ikke at jeg bare kan lene meg tilbake og slappe av. I dette gamet er det bare siste konsert som teller. Ennå har jeg ikke lyst til å slappe av på konsert-tempoet. Du skal holde både marked og forbindelser varme for å overleve i denne bransjen.

Hardkjøret har kostet. To ganger har han vært langt der nede der det ikke finnes lys. Første gangen klarte han å krabbe seg opp igjen ved egen hjelp. Neste gang tok han mot til seg og spurte etter profesjonell hjelp.

- Tøft selvfølgelig, men jeg tror faktisk ikke jeg ville ha vært det foruten. Du vokser på det, blir bedre kjent med deg selv og hele spennet av følelsesregisteret. For meg har det hatt betydning for min videre utvikling som musiker.

Ole Edvard Antonsen er fremdeles under veis. Han eksperimenter stadig med nye klanger og nye musikkuttrykk. Tegnestifter, pappkrus, det er nesten ikke den ting som ikke er brukt for å utvide og vri på trompetklangen. Samtidig samarbeider han med komponister om nye verker og prøver ut stadig nye crossover-muligheter.

- Jeg har fått mange nok advarsler fra finkulturelt hold. Jeg kan ødelegge meg selv som klassisk utøver hvis jeg blander for mange sjangere. De har selvfølgelig ikke rett. Jeg er avhengig av denne musikalske vekselbruken. Det ene inspirerer og utdyper det andre. Det er derfor jeg gleder meg så til disse konsertene med fars prosjektorkester. Det er musikalsk lek på et høyt nivå, sier Ole Edvard Antonsen.

Han liker å leke, denne Antonsen.

Send tekst og bilder «

Vi vil gjerne høre om smått og stort som foregår i distriktet. Hjelp oss å være overalt!

Artikkeltags