Terningkast 5: GUNNAR KOPPERUD: Internasjonalen – roman

Av
Artikkelen er over 13 år gammel

Gyldendal

DEL

Gunnar Kopperuds sjette bok tas imot med forventning. Brandbu-læreren, forfatteren, verdensreporteren og filosofen har etablert seg som en av våre mest innsiktsfulle samtidsforfattere. Med sin bakgrunn som internasjonal reporter har han brukt de store konfliktene som bakteppe i flere av sine romaner, og det med hell.

I sine nye roman, Internasjonalen, går han imidlertid ikke lenger enn til Jevnaker for å finne råmaterialet til sin bok. Historien om Breivikstrand, glassverket, hornorkesteret og deres gamle fane er lett gjenkjennelig, som Jevnaker og Hadeland Glassverks egen historie langt inn i de siste tiders sammenstøt mellom ledelse og ansatte.

Kopperud bruker stedets lett desillusjonerte lege som jeg-stemme i romanen, en reflektert iakttaker som observerer hvordan nøkkelbedriften flagger ut sine arbeidsplasser, postkontoret nedlegges, svømmebassenget tømmes og biblioteket stenges. Men indignasjonens gnist tennes først når glassverkets tradisjonsrike hornorkester fra 1805 nektes å spille Internasjonalen med verkets gamle uniformer og fane.

Og så har Kopperud sitt refsende samfunnsspill klart. Med burlesk humor og overskudd setter han i scene demonstrasjoner der man kan assosiere både til engelske og svenske feelgood-filmer som Kalenderpikene og Så som i himmelen... Korpset drar på musikkfestival til Täcksfors for å kunne spille Internasjonalen i fred, og det er nettopp en nakenkalender av korpsmedlemmene som skaffer penger i reisekassa. Med på turen er både presten, legen, lektoren, en buddhistmunk, en friserdame og en dikterjournalist. På sin lange kronglete omvei om Danmark får de med fem transvestitter forkledd som modulpedagoger, tre kvinnelige nigerianske kroppsarbeidere, en følgebil av slaviske menn, en kortesje av danske motorsykkelengler og en Shakespeare-deklamerende Sir Albert Finney. Klimaks skjer når sikkerhetstiltakene rundt president Bush takkebesøk i Danmark når hysteriske høyder idet korpsbussen fra Breikvikstrand passerer den nye Øresundbrua.

Vi røper ikke mer, men legger til at parallellhistorien fra den bitre Randsfjordkonflikten for vel 70 år siden er en viktig del av handlingen. Den gir perspektiv og dybde i denne absurde samfunnssatiren der solidaritetens passord til en tapt tid, vi en stakket stund lever videre på en korpsfestival i Sverige.

Dette er politikk og programdiktning der nyliberalismens individualisme ikke levnes mye ære. Men enøyd er fortellingen ikke. Dramaturgien og de dikteriske kvaliteter løfter fortellingene opp til det mer almen-menneskelige – og stiller det evige spørsmålet: hvordan skal vi mennesker klare å påvirke rammene om våre liv.

Det er blitt en morsom bok, men også en viktig bok. Underholdningsverdien er udiskutabel, men det beste ved Internasjonalen er de tanker den setter i gang etter vi har lukket boka.

Send tekst og bilder «

Vi vil gjerne høre om smått og stort som foregår i distriktet. Hjelp oss å være overalt!

Artikkeltags