Terningkast 5: ERNA OSLAND: Fint å ha far

Av
Artikkelen er over 13 år gammel

Illustrert av Marvin Halleraker Mangschou

DEL

Skulle en sett på maken! Mange med meg har vel trodd at hanndyr av de fleste slag ble borte som ånd i en fillehaug så snart ungen "var satt på".

Leter en imidlertid blant pattedyr, fugler, krypdyr, amfibium, fisker og insekter finner en hannvesener som er det snilleste, mest omsorgsfulle, selvutslettende en kan tenke seg. Den erfarne forfatteren, Erna Osland; har grepet tak i denne ideen som bunner i faktiske forhold og gir den en utforming her i boken til glede for både barn og voksne.

Ta nå berberapen, for eksempel. Vill er den og holder til i Nord-Afrika og på Gibraltar. Vanligvis er ikke apebarn mye sammen med far, men har du en far som er berberape, ja, da er du sammen med han og alle fedrene i flokken, hele dagen. De bærer barna på ryggen, de vugger dem i søvn og plukker utøy ut av pelsen. Om kvelden skriker ungene at de vil bli hentet av mor.

Erna Osland er finfin i teksten ved at hun filosoferer og skriver at kanskje er berberapene så annerledes enn andre aper fordi de har oppdaget at de blir mer populære hos hunnapene dersom de steller fint med ungene.

Er det en slik tankegang som rir også de andre hanndyrene, er vel ikke det en så fjern tanke for oss mennesker heller. Erna Osland skriver at "hos menneska treng verken mor eller far å vere i slekt med eit barn for å gi det omsorg. Ein menneskefar kan finne meining i å bli stefar, fosterfar eller adoptivfar? Menneskebarn er forresten dei einaste barna som har besteforeldre som gir dei omsorg."

Det fascinerende når en leser her i Oslands bok er at vi vet at atskillige av disse dyrene og fuglene heldigvis fins i våre skoger. Her er stoff om ulv og bever, og om svartspetten. Svartspettungen har så langt og tungt nebb at den ikke orker å gape. Foreldrene vet råd. De kiler ungen innerst ved nebbet så ungen må gape! Fugler investerer i det hele tatt mye i ungene sine, mens torsken, for eksempel, har så mange at han trenger ikke passe på dem.

Blant krypdyrene i varmere strøk finner vi sumpkrokodillen som er et ganske sosialt dyr. Spesielt faren tar seg av de ørsmå krokodillene som kommer ut av eggene etter 55–75 dager i sola. Hvordan skal de komme ned i vannet fra den sandgropa moren har lagt dem i? Jo, ofte er det faren som tar ungene i den svære kjeften og frakter dem ned.

Også stingsildfaren passer ungene helt til de kan klare seg selv. Han tar dem inn i munnen om det er fare på ferde. Langs norskekysten kan en finne tangsneller, den faren har aleneansvaret for minst 50 unger! Og leseren kan glede seg til kapitlet om keiserpingvinen.

Dette er en så annerledes og sprell levende naturfagbok at jeg unner riktig mange barn å få høre disse artige historiene. De er aldeles sanne. I tillegg har den kjente avistegneren, Marvin Halleraker fra Bergens Tidende og Vårt Land gitt boken fabelaktige tegninger. Alle dyrene har fått sin egen personlighet takket være Hallerakers strek.

I fjor fikk Osland/Halleraker pris av Kulturdepartementet for beste fagbok med Skarpe tenner.

Denne kan da ikke ligge langt etter. La for all del ikke nynorsken være en sperre. Ordstilling, ordvalg, slik stoffet blir presentert på, karakteristikker, alt viser at her har vi med en god forfatter å gjøre. Dette er lett å lese. Kanskje er forfatteren til tider litt vel pedagogisk og litt for snill når hun skriver om menneskepappaer. Vi vet jo så inderlig vel at mange ikke er fine å ha, men det er en annen historie.

Send tekst og bilder «

Vi vil gjerne høre om smått og stort som foregår i distriktet. Hjelp oss å være overalt!

Artikkeltags