Terningkast 5: ERNA OSLAND: Den farlege reisa

Av
Artikkelen er over 13 år gammel

Ungdomsroman Det Norske Samlaget

DEL

Det handler om sterke, trolldomsfulle, nesten motbydelige krefter i Erna Oslands siste bok. I et elvelandskap, langt unna sivilisasjonen, styrer fryktinngytende krokodiller i det våte elementet. Av og til bakser de seg inn på land. De er på jakt etter en å samarbeide med, for å få makt over menneskene.

Slangen har gått i tjeneste hos krokodillen ved å spionere på menneskene og fortelle krokodillen om alt som er vanskelig for menneskene og som gjør dem svake, slik som kjærlighetssorg, ensomhet – og uro for ikke å strekke til.

Blir menneskene svake av ensomhet, sorg og utilstrekkelighet? Det er et mektig, tankevekkende tema Erna Osland har lagt inn i en godt fortalt rammefortelling. Jenta Sanna, på terskelen til ungdom, blir med sin forskerfar, ornitologen, ut på noe som skal vise seg å bli en farlig reise. Hun er utilfreds fordi faren bruker all sin tid på fugler og glemmer sin datter. Ornitologen er på sporet av en underlig og sky liten fugl som har noen fjær han tror inneholder et nevroaktivum. Det stoffet produserer vi mennesker selv, det gir utholdenhet, men vi har altfor lite av det. Han vil analysere fjærene til denne fuglen. Det ligger kanskje penger i dette prosjektet. Etter hvert trenger han hjelp av Sanna.

Den vesle fuglen heter elvealven og det spesielle med den er at den styrer fjærskiftet selv. "Frå ein kjertel godt skjult mellom brystfjørene kan han skilje ut eit feittstoff som han smør seg inn med. Ikkje lenge etter begynner fjørene å skifte farge. Og det er nyttig, det er faktisk ein føresetnad for at han skal greie den slitsame oppgåva han har fått. I reiret til elvealven veks det nemlig opp andre fuglar enn elvealven sine."

I elvelandskapet der Sanna og faren har tilhold for å lete opp fuglen, bor et naturfolk som styres av urokkelig overtro. Det blir en kamp mellom ornitologens vitenskap og troen på sjamanen i form av en fuglemann. Fugler var sett på som bindeledd mellom døde og levende. De var budbringere, de var hellige og skulle ikke røres.

Ungdomsopprør, trang til selvstendighet, men også kjærlighet til foreldre veves inn i handlingen som er drevet framover bokstavelig talt av elvens farefulle løp og fuglers flukt. Beskrivelser av oversvømmelser, hungersnød, naturens brutale krefter, mennesker i dyreham, sinnstilstand mellom død og liv, ubegripelige hendelser i fantasy-sjangeren, alt dette gjør boken svært omfattende. Forfatteren holder det hele sammen i et språk som er rikt og til tider overmodig overraskende.

"Eg grip etter guten med dei kalde hendene. Eg held han og seier eg er glad for at han fann meg. På bergensk seier eg det, det er like godt. Det ser faktisk ut som han skjønner det. Men kvifor han vil redde meg, om det er slik at han er i teneste hos den store krokodillen, det skjønner eg ikkje."

Hun går ikke av veien for litt bergensk midt oppi det hele, Erna Osland, like kraftfullt som Peer Gynt foran Sfinksen i Bjarte Hjelmelands skikkelse. Ja, de bergenserne!

Send tekst og bilder «

Vi vil gjerne høre om smått og stort som foregår i distriktet. Hjelp oss å være overalt!

Artikkeltags