Ella har danset på tåspissene i Sahara. Hjemme på Eina danser hun i åkeren

Av
Artikkelen er over 3 år gammel

Se video!

DEL

Lokale nyheter – 5 kr for 5 uker

En roadmovie og en rødkledd danser møtes i en gammel låve på Eina. Danseren Ella Fiskum inviterer til en forestilling i grenseland.

Det står en vakker grasiøs kvinne i åkeren. De høye røde lakkstøvlettene glinser i sola, hælene synker ned i jorden. Det er bedre enn å danse tåspiss i ørkenen, sier hun.

Kjolen er russisk, struttende, den røde parykken skjuler det blonde håret. Hele tiden på grensen til å være vulgær, og på kanten av uskyld.

– Kjør langs riksvei 4, ta til høyre etter Blå Kors og følg veien helt til himmels, hadde hun sagt i telefonen.

Vi fant henne til slutt.

Det ligger en uanstrengt surrealistisk kvalitet ved arbeidet til Ella Fiskum. Grensene er utydelige, verkene allikevel formsikre. Selv en helt vanlig dag som dette, glir hun inn i åkeren, danser for oss, og ingenting ser unaturlig ut. Det er som det skal være. En rødkledd kunster i åkeren på Eina.

Langveisfarende kunstnere

– Her er det akkurat passe harry, sier Ella på avslepent trøndermål.

– Nedpå. Sånn som i Trøndelag. Jeg har aldri funnet den samme tyngden i Oslo.

Ifølge Ella synes derimot ektemannen, Sudesh Adhana, danser og koreograf fra New Dheli, en by med 22 mill, at det er litt merkelig å bo på Eina. Han ser visstnok lysere på det etter å ha møtt et par cricketentusiaster.

De har bodd her siden høsten 2012. 100 mål er forpakta bort. To av traktorene er solgt, men den gamle Forden har de beholdt.

– Bor du i byen, lærer du knapt lage kaffe sier hun, og skjenker i små kopper.

Ella er egentlig på jobb. Øver til Casablanca 0811. En mystisk tittel, men med en enkel begrunnelse; Marokko, og fødselsdatoen hennes.

Hun danser i den store låven på tunet. Låven lokker både svaler og langveisfarende kunstnere. R.E.D. kaller de virksomheten, Residency Eina Danz. Her kan man søke om å få bo og arbeide. Et hus å bo i, og arbeidsrom på låven, med meter på meter med høye speil. Det hele er gratis. Det eneste man må tilby, er å vise fram en forestilling.

Kaldt i låven

R.E.D har inngått en intensjonsavtale med Vestre Toten kulturhus, og setter pris på å ha mulighet til å tilby en ordentlig scene til gjestene sine.

– Det er kaldt å danse barbeint i låven på vinteren, så vi er i ferd med isolere, smiler Elina i solskinnet.

Inntil videre trenger dagen utenfor seg inn gjennom sprekkene, og svalene synger under taket. Hun og ektemannen kvalitetssikrer alle som søker .

– Eina er basen vår nå, og R.E.D. har blitt et internasjonalt residenssted. Kunstnere fra store byer liker å komme hit ut for å arbeide, de er lei sirener. Folk fra Oslo vil heller til New Yor, forteller danseren som var yngste student noensinne ved Statens Balletthøyskole.

Hun flyttet til St. Petersburg, har turnert i Europa, Canada, India, USA. Triptych 0811 hadde premiere på EMPAC (Experimental Media and Performing Arts Center) i New York. Nå setter hun opp Casablanca 0811 på Eina. I låven, mens det mørkner.

Ny forestilling

Casablanca 0811 er del 2 av trilogien. Det startet med Triptych 0811 i 2012.

Tredje del lever i beste velgående inni Ella. Ella Fiskums kunstuttrykk beveger seg hvor enn det selv ønsker og vil. Hun jobber tverrfaglig, stort, bredt, ambisiøst.

Trilogien handler om spenningen som kan oppstå mellom drøm og virkeligheten. Et allment tema formidlet med et fargerikt formspråk. Gammelt ballettspråk i samtale med moderne dans, teater i samtale med video, alt i bevegelse med musikk. Som en av de lettere David Lynch-filmene, sammenvevde historier, estetikk, fantasier, ingen fasit.

Casablanca 0811 beskrives som en intim og mørk forestilling som kretser rundt temaene kjærlighet, frihet og dyd. Ella har karakterene i hodet, livene deres utfolder seg stadig der inne.

– I del 2 blir vi mer kjent med noen av figurene, relasjonene kommer tydeligere fram. Det er et bevegelig stykke. Fleksibelt, og mindre teknisk.

I forestillingene møter vi ballerinaen som ble gravid og sviktet av sin dansepartner. Som flyttet til USA og ble nattklubbdanser for å brødfø seg og sønnen. Nattklubbdanserinnen som bygger seg opp og blir stjerne i Las Vegas. Den burkakledde kvinnen, en av sjeikens sju koner. Hun som elsker Svanesjøen, og gjenkjenner seg i Odette som forvandles til en svane, og kun får tilbake sin kvinnelige skikkelse om natten.

Roadmovie

– Del 2. er en reisende og bevegelig forestilling. Bokstavelig talt. Vi dro til Casablanca for å lage en roadmovie. Det ble tåspissdans i ørkenen.

Filmen blir å finne i forestillingen. I forestillingen finner vi også gitaristen Ronnie le Tekrø som leverte den musikalske signaturen til Triptych. Han har lagt lyd på den 16 minutter lange roadmovien, men er ikke fysisk til stede under forestillingen.

– Jeg har med tre musikalske stemmer denne gangen. I tillegg til Ronnie har vi med en strykekvartett og musikk komponert av Ali Helnwine. Jeg møtte Helnwine da Triptych ble satt opp med Trondheim Symfoniorkester. Han har mast på meg, mast og mast. Helwine er up-and coming. Jeg liker musikken hans veldig godt. Vi fikk ikke prosjektstøtte denne gangen, men til slutt måtte jeg la penger være penger, og ikke la det hindre det kunstneriske prosjektet, sier Ella.

– Houwaida Goulli er den tredje musikalske stemmen. Hun synger, og er limet i prosjektet. Houwaida er egentlig en noise – artist fra Berlin-scenen.

I tillegg er skuespiller Trond Peter Stamsø Munch med på forestillingen. Han har ansvaret for teksten. Ella har også ektemannen med som danser.

– Jeg fikk et krasjkurs i film under oppholdet i Casablanca. Det var nyttig. Film er egentlig ikke mitt felt, men jeg har tenkt til å lage en film likevel. Det er et langtidsprosjekt. Karakterene fortjener en film, smiler Fiskum.

– Jeg har alltid arbeidet med helheter, et utvidet kunstnerisk uttrykk. Jeg går den veien jeg blir mest trigga. Noen ganger er jeg perforer på grensen til billedkunst. Forestillingen er fortsatt i en prosess.

Å nå sitt potensial

– Svanesjøen i ørkenen er kanskje en absurd tanke? Jeg har vann langt over hodet allerede, ler Ella Fiskum bak store svarte solbriller.

– Det viktigste for meg er å nå mitt potensial. Det jeg føler jeg har inni hodet mitt. Jeg finner stor glede i å gjennomføre ting. Jeg er ikke god på å gå små skritt av gangen. Jeg er hele tiden på vei, sier Ella.

Hun sparker den røde løperen nedover låvebrua. Triptych er en forestilling om likevekt mellom kjønn og rase i en virkelighet som dyrker stjernemyten og berømmelsen, sa Fiskum for to år siden.

Tre ganger har hun forsøkt å komme seg på Oscarfestens røde løper. Et stuntprosjekt, som har blitt til tre videoer med den ironiske tittelen Mission Impossible. De vises under premieren på Casablanca 0811

– Det mangler ikke på ambisjoner. Jeg må gjøre det som presser på. er best når jeg har svære mørke hull jeg kan hoppe ned i.

Hun vinker farvel, og spaserer opp den røde løperen, opp låvebrua, inn på jobb.

Send tekst og bilder «

Vi vil gjerne høre om smått og stort som foregår i distriktet. Hjelp oss å være overalt!

Artikkeltags