Terningkast 3: ELI ENGUM ENGEN: Gift med Carl. Elskerinne, sekretær og hustru

Av
Artikkelen er over 11 år gammel

Giga forlag lite

DEL

"Gift med Carl" er ikke en bok man leser uten håndbagasje. Ekteparet Hagen har de fleste meninger om, det er vanskelig å stille seg likegyldig til dem. Medieinteressen rundt Elis bok har da også vært enorm. Selv om jeg har prøvd å lese boka med åpent sinn, er det ikke til å komme fra at den er skrevet i en politisk og ikke minst samfunnsmessig kontekst.

Fremskrittspartiet har alltid vært mye i mediene, og det er interessant å få et glimt fra innsiden av partiet. Særlig gjelder det de store interne stridighetene på nittitallet. Søviknes-saken tas også opp, og her er ett av de få tilfellene der Eli mener at Carl handlet feil. Hun skriver også at hadde hun, Eli, blitt orientert på et tidligere tidspunkt, ville utfallet av saken blitt et helt annet. Det kan hun faktisk love. Men boka inneholder også en del ganske så uinteressante opplysninger, som hvordan Carl slenger fra seg klærne sine, hvor mye datteren sparte opp til bryllupet sitt, at Carl er mye bedre i engelsk enn "de fleste andre norske politikere" og hvem Eli trøstet seg med da Carl en periode flyttet ut. Enkelte ganger får man vite mer enn man egentlig har lyst til å vite.

Boka er inndelt i forholdsvis korte kapitler med titler som "Dette mener jeg om VG", "Valget 1989", "Jeg blir mormor" og "Sjalu på Siv". Det er ikke noe skille mellom privatliv og politisk liv (faktisk så lite at valgnatta i 1985 sto"vårt personlige liv på spill"), og slik tror jeg nok også det har vært for ekteparet Hagen. Eli legger ikke skjul på noe, og forteller åpent om sine samlivsproblemer, særlig om sjalusien hun har slitt med. Om ikke annet er hun i alle fall ærlig og snakker definitivt rett fra levra.

Litterært har boka ingen verdi. Språket er pludrende, rett fram, platt og flatt. Den svært muntlige stilen står på linje med en ungdomsskolestil. Utropstegnene slår hverandre i hjel, og ingenting overlates til leseren å vurdere. Eli slår bombastisk fast hvordan ting var, hva folket mener og ikke minst hvordan andre mennesker er. I løpet av få setninger kan hun få påskrevet passet til både nære og fjerne. En del av uttalelsene er langt over streken, særlig får høyrepolitikere unngjelde. Det er en viss forskjell på å mene noe om offentlige personer privat, og å omtale dem i en bok som "en belastning for partiet", "usjarmerende", "uflidd", "blottet for kunnskap og forståelse", "møkkete", "sosial intelligens som en tolvåring" og "slesk" .Det virker da også som om de omtalte stort sett foretrekker å tie i hjel utsagnene framfor å ta dem på alvor.

Dette burde forlaget ha spart forfatteren for å gi ut. Det har i ettertid kommet fram at deler av boka var tenkt strøket; hvilke det var vites ikke (men jeg har vel noen forslag). Nå er ikke Eli Hagen like negativ til alle, flere av de kongelige får ståkarakter, og hun har sans for både Kristin Halvorsen og Jens Stoltenberg. Bortsett fra de forstokkede politiske standpunktene deres, da. Dette er en politisk bok Norge ikke har sett maken til. Følelsene står i sentrum – her er tårer, gleder, het romantikk, sjalusi og skadefryd. Den rent refererende stilen er lett å lese, men byr på lite motstand og refleksjon fra forfatterens side. De fleste lesere – uansett politisk ståsted – vil nok gjøre seg sine tanker underveis likevel. Kanskje ikke alltid i den retning Eli dikterer.

Send tekst og bilder «

Vi vil gjerne høre om smått og stort som foregår i distriktet. Hjelp oss å være overalt!

Artikkeltags