Det tok fem år, men nå er historien om den tause mannen fortalt

Tommy Skoglund med ny roman.

Tommy Skoglund med ny roman. Foto:

Artikkelen er over 4 år gammel
DEL

Jeg misliker spørsmålet, sier forfatteren.

Det har gått ti minutter, og det er allerede annen gang han svarer med en kort avvisning. Ikke uvennlig, bare forsøksvis tydelig. Han har kommet med nattoget fra Bergen, toget fra Oslo til Gjøvik, lite søvn. Ulastelig antrukket, bestemt. Tommy Skoglund fra Åsnes i Hedmark er en mann av mange ord og lange tankerekker, men ikke hvilke som helst.

Jeg forsøker å fiske etter underliggende motiver for skrivingen, men det er visst irrelevant. Romanen Skoglund skal lansere, skal ikke tilsmusses av intervjuformens interesse for uvesentligheter rundt forfatterens person. Ei heller intervjuobjektets bruk av uriktige ord.

Ordene bør være hensiktsmessige. Det er som om boken, skriveprosessen og intervjuet har noe til felles; en balanse mellom kontroll og det å la seg føre med. Veien har ført Skoglund frem mot lanseringen av Fra ensomhetens lønnkammer, som altså er årsaken til at vi sitter her i dag.

For fem år siden flyttet Tommy Skoglund til et småbruk i Lensbygda.

Den nye romanen ble unnfanget i en forkastet novellesamling.

– Teksten skrek etter å forlenges, og den eneste måten å få til det, var å vie den all min tid. Jeg skjønte etter hvert at jeg måtte ofre andre lengsler for å frigi tid til å skrive. Selvvalgt ensomhet.

Han flyttet dermed til Wergelands gate i Gjøvik. Underviste i musikk på kulturskolen, dro hjem, skrev. Spiste, skrev. Sov, jobbet, skrev.

– Det å sitte stille ved skrifta, eller det uskrevne, er det viktigste jeg lærte ved Skrivekunstakademiet. Og kontinuitet.

Tommy blir taus. Ser ut i lufta. Tenker.

– Det er som alt annet arbeid, man må fordype seg, opprettholde selvdisiplinen, utholdenheten. Som en idrettsutøver trener kondis og teknikk, må jeg terpe på skrivesituasjonen. Det tok tid, men jeg fant boka. Fant språket. Den kjennes ferdigstilt i meg. Nå er den ikke lenger bare min, eller bare i hodet mitt.

Skoglund ble oppringt av Aschehoug forlag bare tre dager etter å ha fullført Skrivekunstakademiets årsstudium i skapende skriving.

De hadde lest Cappelens årlige debutantantologi, og ville ha mer. Prosadiktsamlingen Våkne som en del av naturen, ble utgitt i 2009, til gode anmeldelser. Boken fylles av et ungt jeg, erfaringer og undring rundt besteforeldrenes bortgang. Like under overflaten finner man også her dobbeltsidigheten som kan oppstå når ord og liv møtes; distansen i filosoferingen rundt det eksistensielle, og nærheten som trer frem fordi det er virkelig.

I romanen Fra ensomhetens lønnkammer tilhører bokens røst en selvvalgt taus mann. I følge forfatteren ligger det ikke bevisst symbolikk bak avgjørelsen. På spørsmål om hvem hovedkarakteren er, svarer han at det får være opp til leseren.

– Ved å velge en taus hovedkarakter, satte jeg klare grenser for meg selv. Hva hans bakgrunn er, det er irrelevant. Boken er en indre monolog, og jeg har forsøkt å gjøre den så virkelighetsnær som mulig. Jeg er ikke ute etter å moralisere, finne årsaken til alt, dømme hovedkarakteren eller bipersonene. Jeg ville skrive frem en subjektiv bevissthet, og samtidig bevare leserens frihet til å tolke.

Romanen er full av psykologiske arketyper, som alle spilles ut gjennom hovedkarakterens splittede indre monolog. Tommy har ikke lest seg opp på psykologi.

Han hevder det eneste han har gjort, er å ringe brannvesenet og høre hvor lang tid det vil ta for en låve å brenne ned.

– Og så ringte jeg legevakta, for å høre hva de ville gjøre om det kom noen med en død mann i bagasjerommet. Men, det var alt.

– Hvor mye av denne boken handler om deg?

– Ingenting om meg.

– Det er da ikke mye som skapes som ikke bærer i seg skaperen?

– Selve hovedkarakterens omveltende og selvmotsigende vesen har vi alle i oss. Det vil leseren erkjenne i større eller mindre grad. Akkurat dette er kanskje det viktigste ved boka? Nei, ikke skriv det. Jeg blir sikkert uenig med meg selv senere... Der ser du. Selvmotsigende.

– Hva ønsker du leseren skal få ut av boken?

– Misforstå meg rett, men jeg skriver ikke for å underholde, og jeg skriver ikke bare for å få utgitt en bok. Hadde jeg gjort det, hadde jeg skrevet for å underholde – og jeg hadde moralisert og forholdt meg til spenningskurver. Jeg gleder meg ikke til lanseringen, og har ikke behov for å bli intervjuet, selv om det er hyggelig.

Han tar en tenkepause.

– Gleden ligger i at beretningen er ferdigstilt i meg. Jeg kan stå for boken, sier han, og lurer på;

– Hva tror du jeg vil med boken?

Jeg svarer at det ikke betyr så mye hva han vil, men at jeg setter pris på friheten som finnes i boken, siden jeg foretrekker bøker som gir en viss frihet i lesningen.

– Noen lesere opplever trolig å bli holdt på pinebenken, men mangelen på progresjon er hensiktsmessig. Leseren vil videre, og må dermed føre seg selv videre.

– Du skaper med andre ord et rom for en leser å projisere seg selv inni i?

– Jeg tenker ikke sånn, svarer Skoglund, og prøver igjen å forklare at han er mest opptatt av det litterære. Av ordene.

Det er vanskelig å forstå, det må kanskje oppleves, tenker jeg. Ord som bærere av fortsettelsen på historien.

Det tok hele fem år å ferdigstille romanen. I overkant av 100 sider. Folk spurte stadig hvordan det gikk med bokprosjektet, år etter år. Etter hvert kom tvilen.

– Det er klart folk begynner å lure! Meg inkludert. Hadde jeg vært idrettsutøver, ville ingen stilt spørsmål ved satsingen, høydeoppholdene. Skrivesperre er tvilerens ord for modningsprosess, slik jeg ser det. Det blir bra om man holder ut. Da kommer det. Selvdisiplinen. Slik er det med alt i livet. Hold ut, selv om det brenner i brystkassa.

Beretningen om den tause mannen ble fortalt ferdig til slutt. Forløst ved hjelp av ensomhet i byen ved Mjøskanten. Tommy Skoglund fikk en etterlengtet permisjon, leide ut leiligheten i Gjøvik og flyttet til Bergen for å hente seg inn igjen. Få nye impulser.

– Jeg begynner å skrive igjen på torsdag, sier han før han reiser seg for å gå videre.

– Tar fatt på en ny bok. En ny uferdig bok.

Send tekst og bilder «

Vi vil gjerne høre om smått og stort som foregår i distriktet. Hjelp oss å være overalt!

Artikkeltags