Terningkast 4: BRIT AMUNDSEN: Andrine og Sebastian utforsker universet

Av
Artikkelen er over 13 år gammel

Illustrasjoner av Armand Bentzen Grønsen forlag

DEL

Ikke kunne hun fått en bedre "flying start" på utgivelsen av boken sin, Brit Amundsen, enn den smilende norsk-svenske Christer Fuglesang som vinker med skiltet Heja Sverige, Heja Norge, Vive l`Europe! før sin ferd med "Discovery" natten til 10. desember.

Mennesker har vært på månen. Nå bygge s internasjonal romstasjon. Voksne og barn liker stoff om romferder. Derfor har Brit Amundsen sittet på sengekanten, hun, og fortalt sine barnebarn en oppdiktet historie om søskenparet Andrine og Sebastians tur i universet i forskerforeldrenes romfartøy. Historien fenget og barnebarna ville at flere barn skulle få lese den.

Fordi hun hadde liten tiltro til konsulenter og det de kunne gjøre med hennes manus, startet hun eget forlag, Grønsen, og fant en god illustratør. Boken foreligger i disse dager til barnebarnas store glede, men nå er bestemor ute blant ulvene...

Hun ville lage en bok som unger kan lære av, det skjønte hun etter å ha arbeidet en tid i skolen. Unger vil heller lære enn bare leke, sier hun, men akkurat her bør forfatteren passe på, for kjedsomheten lurer rundt hjørnet om hun drar fortellingene sine for langt i den retning. Brit Amundsen bebuder en ny bok med hovedpersonene Andrine og Sebastian, nå i sykehusmiljø. Der skulle forfatteren, utdannet psykiater, ha gode muligheter til uvante scener.

Illustrasjonene ved Armand Bentzen, er festlige og drar boken opp. For- og bakside er i farger, men ikke de ni inne i boken. Kanskje like greit. Da kan ungene fargelegge.

Fullt så greit er det ikke for anmelderen når det kommer til selve teksten og en gjerne vil ha litt mer kjøtt på beinet. Dette er en tekst fortalt av en voksen, selvfølgelig. Ordvalget er nokså likt det en bruker i en nøktern dagbok, i en gjenfortelling av en fin dag, fritt for skjønnlitterære hvilepunkter. Setninger som "Da gikk det et latterbrøl gjennom menneskemassen" eller "Vi følte et voldsomt trykk", det er vendinger som nok en voksen bruker. Ikke barn. Enkelte humoristiske vendinger fins i lett ironisk stil.

Mye kjent stoff, men noe var virkelig til ettertanke for denne anmelder. Hvorfor er det så stille der ute i verdensrommet?

Andrine vet hvordan det henger sammen: "Du skjønner det, Sebastian, at verdensrommet er lydløst. Lydbølgene, det er bølger som gjør at vi hører lyden, trenger luft eller vann eller et annet materiale å bevege seg gjennom, for at vi skal høre den. Men verdensrommet er tomt. Derfor er det heller ingen lyder her."

Astronauten Christer Fuglesang skal utenfor romfartøyet. Sebastian gjør også det, men hadde han ikke kommet seg inn igjen, måtte Brit Amundsen ha beveget seg inn på science fiction-sjangeren. Der hører hun ikke hjemme. Dette er harde fakta og en kan derfor gå ut fra at verken Eirik Newth eller Erik Tandberg ville hatt noe å innvende mot det faglige innholdet.

Skulle denne anmelder ønsket seg noe, ville det vært at forurensning, forsøpling, vår kjære Jords problemer hadde fått en aldri så liten plass i fortellingen. Kanskje kunne de to unge bevege seg i sine tanker litt utenfor sin egen sfære og sine egne ønsker. Fredsprisvinneren Muhammad Yunus viser at ved å tenke på dem rundt oss, skaper det grobunn for fred. Spesielt barn i den vestlige verden er utsatt for et voldsomt reklamepress som ene og alene går ut på å finne et nytt marked for produkter, nemlig barn og deres ennå udefinerte ønsker. Slike som Brit Amundsen kan med sin oppfinnsomhet ganske sikkert lage bøker og være med på å avdekke grådighet. Lykken ligger i de små ting, slik som å ha en bestemor som sitter på sengekanten og forteller egne historier. Hun redder seg nok unna ulvene.

Lurer leseren på navnet på forlaget Grønsen, så er det tatt fra et fjellområde i Vestre Slidre der forfatteren har tilbrakt mang en ferie. Flott stjernehimmel der!

Send tekst og bilder «

Vi vil gjerne høre om smått og stort som foregår i distriktet. Hjelp oss å være overalt!

Artikkeltags