Gå til sidens hovedinnhold

Terningkast 4AAGE GEORG SIVERTSEN: Morder i familien

Norske tragedier

Artikkelen er over 15 år gammel

Orion

Journalisten Aage Georg Sivertsen har tatt for seg ti norske drapssaker fra virkeligheten. Han prøver å finne forklaringer og fellestrekk ved drapene, og baserer seg stort sett på de rettsmedisinske sakkyndiges uttalelser og konklusjoner. Det legges vekt på morderens oppvekst, familie og miljø, men det slår en også hvor tilfeldig det noen ganger er at en person blir morder, hvor lite som skal til før en person bestemmer seg for – eller uforvarende blir – en morder.

De enkelte sakene gjør dypt inntrykk. Alle er tragedier, og den stopper ikke ved offer og gjerningsmann. Et drap rammer også venner og familie av både offer og morder. Dette hadde jeg ut ifra tittelen kanskje forventet å høre mer om. Sivertsen legger stor vekt på å beskrive drapsmannens barndom. Av og til er det ut fra dette lett å forstå at sinnet ikke har utviklet seg normalt, andre ganger synes drapsmannen å være foruroligende normal.

Drapene som er beskrevet forgikk i hovedsak på åttitallet. Det er verdt å merke seg at det ikke har gått særlig bra for drapsmennene etter soning.

Sivertsen varierer stilen en del i løpet av boka. I det store og hele framstår han som saklig og faktaorientert, men så «senker» han stilen som her: «Det var varmt på soverommet, og dyna dekket bare deler av den perfekte kroppen hennes. Hun hadde en perfekt fettfordeling» (om et drapsoffer).

Saksforholdene beskrives i en tilnærmet nøytral tone, mens vitneutsagn og psykiatrisk sakkyndiges utsagn kommer etter hvert. Men enkelte steder stemmer ikke opplysningene overens, og det er ikke lett å vite hva man skal tro. Det gjelder særlig historien om voldtektsmannen Viktor, som på samme tid har en kjæreste og er sviktet av henne. De har sex og har aldri hatt sex. Ikke før på slutten av beretningen kommer fakta klart fram. Det virker også noe pussig at Viktor oppsøker bestemor på 89 for å drepe henne, mislykkes og går videre til oldemor. Også en del bruk av utropstegn virker malplasserte.

Likevel er Morder i familien en fascinerende bok. Den viser den nakne tragedien, uten avisenes sensasjonsspråk, vi får vite – i den grad det er mulig – hva som har drevet morderen til den fatale handlingen. Det er ikke lett å lese denne boka uten å bli grepet av alvoret i den.