Gå til sidens hovedinnhold

Terningkast 5A-HA: Lifelines

Artikkelen er over 19 år gammel

(Warner) Eldre, men helst ikke for mye

Siden jeg ikke er blant de mange norske anmeldere som opp gjennom årene har betraktet A-has plater med en slags jante-lignende overbærenhet, men tvert imot har satt stor og oppriktig pris på alt de har laget, helt fra "Take On Me" og "Hunting High And Low" i 1985, til comeback-platen "Minor Earth, Major Sky" for to år siden, kan jeg også med nokså rank kritikerrøst si i fra når det er noe jeg ikke synes helt utvikler seg som det bør. På trioens nye album "Lifelines" synes jeg deres rytmisk sprudlende og melodiøst storslagne hit-ambisjoner er byttet litt for mye ut med en slags ufarlig voksenpop og middelaldrende "easy listening"-tendenser. Dreiningen er dog ikke sterkere enn at A-ha likevel kommer ut med nok et sterkt og godt album med mange fine nytelser underveis.

A-ha viser med "Lifelines", kan vi si, at de utvikler seg, blir eldre, sammen med sitt publikum, og det er vanligvis et sunnhetstegn. Både gruppa og vi som digget deres tidlige hitlåter på 80-tallet, er nå blitt mer reflekterte og kanskje musikalsk litt mer tilbakelent makelige. Rytmene er ikke så fremtrendende lenger, det popmessig hit-orienterte er trukket litt i bakgrunnen, spissformuleringene er blitt til antydninger, det outrerte til forsiktighet med heftige virkermidler i lyd og arrangement.

Som sagt, et greit og fornuftig utgangspunkt. Men jeg synes likevel "Lifelines" er klart på sitt beste der A-ha likevel griper mest tilbake til sine velkjente ferdigheter fra sine tidlige år: På "Did Anyone Approach You?" med hviske-vokal, fiks melodi og nesten litt disco i rytmene. På "Cannot Hide" med nydelig effektgitar og utilslørt flørting med ultramoderne popretninger. På den pene, halvpsykedeliske "A Little Bit" med en melodi som bare vokser og vokser. På den pyntelig slentrende "Afternoon High", med sine samtidig ganske tøffe rytmer. På den enkelt effektfulle "Oranges On Appletrees" med et "riff" som raskt setter seg i bevisstheten.

Låtskrivingen er fortsatt fordelt mellom de tre gruppemedlemmene, også slik at det varierer hvem av dem som kommer opp med de aller flotteste tingene. Magne Furuholmen, som var den som gikk mest i hi under gruppas "pause" mellom -93 og 2000, er nå for fullt med igjen, men står kanskje mest for den retningen jeg er litt usikker på. Pål Waaktaar-Savoy har denne gang i større grad enn på "Minor Earth..." klart å skille A-ha fra hans andre gruppe Savoy. Låtene hans er dermed mer tilpasset A-ha-konseptet, og det gir mange høydepunkter. Morten Harket er som før ikke så hyppig til stede på låtskrivingen som de to andre, men når han bidrar, gjør han det med glans.

Mortens stemme er der den har pleid å være, men han presser i likhet med de andre i mindre grad frem ekstreme ytelser. Platen er spilt inn såvel i New York og London som Oslo og Stockholm, med produsenter som har jobbet med alt fra Madness og Elvis Costello til Blur og Pet Shop Boys.