I kronikken To uker med tull i VG 11. juni deler Sanna Sarromaa sitt syn på skolens virksomhet de siste to ukene før sommerferien. Vi legger bak oss krevende år, og pandemien har åpenbart medført utfordringer knyttet til fravær og eksamen. Derfor skal vi ta på alvor noen av bekymringene Sarromaa tar opp.

Men mot slutten av kronikken forteller hun at Den kulturelle skolesekken (DKS) bidrar til ukulturen i den norske skolen og «avbryter den faglige fremgangen». Spissformulert og friskt slik vi forventer fra Sarromaa, og en fin mulighet for fylkeskommunen til å opplyse både Sarromaa og andre lesere.

Den kulturelle skolesekken avbryter ikke utdanningen og danningen av norske elever, men bidrar til den. Kunst som uttrykksform sprengte seg fram i menneskene årtusener før vi i det hele tatt funderte på å skrive og regne, det er en grunnleggende del av det å være menneske. DKS sin oppgave er først og fremst å gi elevene opplevelser og tanker som bare kunsten kan gi, men også å vise at kunst fremmer kritisk tenkning og etisk bevissthet. Rettighetene vi tar for gitt i 2022 har vært kjempet fram, uten unntak med kunsten som forløper og veileder. Kunst og kultur i skolen bidrar til utvikling av skaperglede, identitet, kulturelt mangfold, fellesskap og demokrati. Ikke minst bidrar den til å skape det ytringsrommet som Sarromaa med stor frimodighet benytter.

Burde kunsten og kulturen flyttes ut av skolen og legges til fritida? I så fall blir det lett slik at elevens bosted og foreldrenes lommebok og interesser får avgjøre hvem som kan delta. De barna som fra før har de beste forutsetningene for å oppleve kunst og kultur vil få mer, mens de med dårligst forutsetninger får mindre, eller ingenting. Da står vi i fare for å skape større forskjeller og mindre fellesskap, det stikk motsatte av ordningens målsetninger.

Så, er det egentlig grunnlag for å hevde at DKS utgjør et hinder for elevenes skolefaglige utvikling? I løpet av et skoleår kan den enkelte elev i grunnskolen forvente å få besøk av Den kulturelle skolesekken tre eller fire ganger, i all hovedsak med en varighet på 45 minutter. En uke før disse besøkene, som skolen er informert om måneder i forveien, tar utøveren kontakt med skolen for å avklare det praktiske ned til minste detalj. De som jobber med DKS har stor respekt for skolen og lærerens kompetanse og meninger, men det er vanskelig å ta inn over seg at dette omfanget truer den faglige fremgangen i norske skoler.

Til slutt heier DKS og vi i fylkeskommunen på at ytringsrommet benyttes, det er lov å mene forskjellige ting og det er riktig å motsi feil. Sarromaas beskrivelse av norske kunstnere og jobben de gjør i DKS er nettopp feil, og det er fint at hennes oppspill gir en sjanse til å si noe om det. Kunstnerne i DKS er uten unntak profesjonelle utøvere innenfor sine felter, enten det er scenekunst, musikk, kulturarv, film, visuell kunst eller litteratur. De er trente formidlere med finslipte opplegg for sine målgrupper. De forholder seg til nye situasjoner, nytt publikum og nye skoler flere ganger pr dag, kjører milevis på norsk vinterføre og bærer utallige kilo utstyr inn og ut og inn av norske skoler for å formidle kunst og kultur. For å bidra til utdannelse og dannelse av landets elever. Takk til DKS for å gjøre skolen rikere.