Det er lenge siden den såkalte Giske-saken var på alles lepper. Det er også noen måneder siden dokumentaren «Makta rår» gikk på kinoen. Likevel snakker vi fortsatt om Trond Giske. Det er flere grunner til det.

Den mest innlysende er at dokumentaren nå er blitt tilgjengelig for hvermannsen gjennom NRK-appen. Det gjør at mange i disse dager har sett den for første gang, og kanskje har fått et utvidet syn på det som skjedde i stormen rundt varslene om Giskes oppførsel, enn si på Giske selv.

Dokumentarer skal jo bringe publikum tett på en sak og personer. Det er da også mange nære, følelsesladde og gode bilder i filmen. Men den viser også helt tydelig hvordan Giske ønsker å ha regien selv. Han vil til og med ha tilsvar på kommentatorenes kommentarer i filmen.

Kanskje er ikke det viktig. Det viser bare at Giske har et svært bevisst forhold til hvordan han ønsker å framstå. Men det viser også at han ikke alltid forstår «publikum». Det er et sterkt bilde på en generasjonskonflikt da hele AUF reiste seg og marsjerte ut av salen før Giske skulle holde sin tale etter viraken som endte i at han ikke ble ny leder i Trøndelag Arbeiderparti. Den gang var comebacket åpenbart for tidlig, for synlig.

Men siden november i fjor har Giske ledet lokallaget Nidaros Sosialdemokratiske Forum fra 9 til over 800 medlemmer, til Aps suverent største lokallag. Giske vil muligens fortsatt vil være en splittende figur i partiet, men samtidig umulig å avfeie fordi han bygger seg opp igjen fra grasrota, fra et maktsentrum i Arbeiderpartiet.

Det er all grunn til å tro at politikeren Trond Giske i dag har noen flere perspektiver også rundt sin egen rolle og framtreden enn den gang han først ble løftet fram som Aps kronprins. Og Ap trenger en ny kronprins/prinsesse etter de siste årenes harde slag. Kanskje ser vi nå at Giske bæres fram på nytt i partiet, som en folkets og distriktenes mann, en som taler så folk skjønner det om så vel strømpris som fordelingspolitikk. Bare tida vil vise om også velgernes tillit lar seg gjenvinne.