Krisens muligheter

KONTAKT: -  Det er tankevekkende at mange som lever med liten sosial kontakt til vanlig, fortelle at koronatiden faktisk ikke har utgjort noen forskjell fra den vanlige hverdagen deres, skriver Øystein Wang

KONTAKT: - Det er tankevekkende at mange som lever med liten sosial kontakt til vanlig, fortelle at koronatiden faktisk ikke har utgjort noen forskjell fra den vanlige hverdagen deres, skriver Øystein Wang Foto:

Av
DEL

Gjennom pandemienEn god venn fra Landåsbygda har lært meg mye om det å forholde seg til motgang og problemer i livet. I stedet for å være opptatt av det tunge og vanskelige som rammer, stiller Sigrun seg dette spørsmålet: «Hva skal jeg lære av dette»? Noen opplever å få så tunge og altoverskyggende kriser i livet at spørsmålet blir umulig å stille, men jeg vil likevel påstå at det finnes et skjult læringspotensiale også i det mørkeste mørke. Spørsmålet kan uansett gi en ny innfallsvinkel.

Koronatiden har vært en lærerik tid, og det finnes fortsatt skjulte rikdommer av livsvisdom vi kan hente opp i kjølvannet av den, etter at den første bølgen synes å ha rammet landet vårt mildere enn mange andre land.

Som prest i Søndre Land, handlet den første koronakunnskapen om å lage digitale gudstjenester på nett. En bratt læringskurve i filming, regi, opptak, formidling på nett. Heldigvis fantes det allerede mye kompetanse hos menighetspedagog, kirkeverge, organister og prester. Det skapte glede, knyttet oss sammen og ble også en mestringsstrategi som hjalp oss å takle situasjonen.

9000 var inne og så vår første gudstjeneste! Gjennom de 8 gudstjenestene vi produserte, med noe dalende antall seere riktignok, nådde vi lengre ut enn noen gang tidligere. Et tettere samarbeid med kirken i Nordre Land var også en god koronafrukt.

Som kirke ønsker vi å nå ut med et budskap om håp for framtiden. Nettkirken maktet å fjerne de sosiologiske sperrer som noen ganger synes å forhindre et fysisk kirkebesøk. Kanskje handler det om en «ulykkelig kjærlighet» til kirken, som i koronatiden ble «litt lykkeligere»? Kirken er uansett i sitt vesen en «flytende materie» og lever sitt liv uavhengig av sted og tid. Denne verdien ble enda tydeligere når vi stengte ned aktivitetene.

Vi må likevel innrømme at de av oss som lever av å bygge en form for fellesskap, har fått oss en skikkelig knekk denne tiden. Forbudet mot å møtes har vært med på å understreke den umistelige verdien fellesskapet representerer, enten det handler om familie, naboskap, vennegjeng, skole, kirke eller fritidsaktiviteter.

På den andre siden er det tankevekkende at mange som lever med liten sosial kontakt til vanlig, fortelle at koronatiden faktisk ikke har utgjort noen forskjell fra den vanlige hverdagen deres. Her utfordrer krisen oss til å skape nye møteplasser for de som ikke har merket forskjell. Isolasjon må aldri framstå som en suksessfaktor i samfunnet, uansett hvor introverte vi ønsker å framstå.

Selv om jeg ikke har vært rammet av direkte av sykdom, har jeg kjent på krisestemning. En følelse av utrygghet, en «lammelse» som plutselig var der. Tenk om jeg skulle dø av viruset? Vi som har et yrke som består i å hjelpe andre, står noen ganger i fare for å glemme at vi faktisk er rammet selv. «The wounded healer», er tittelen på en bok jeg leste for en stund siden. Jeg har forsøkt å se min egen sårbarhet som en ressurs i denne tiden og øvd meg i å gi slipp på det «flinkhetsidealet» som ofte styrer meg. Men det er ikke lett. Vi vil jo gjerne framstå som vellykkede og sterke.

Jeg opplever at koronatiden har avslørt mye grums inni meg. Alle egoistiske tanker og handlinger: «Bare jeg overlever er det ikke så farlig med de andre!» Jeg har hørt de daglige oppdateringene fra NRK og har gledet meg over at Norge har taklet krisen så bra, mens medfølelsen med Sverige og andre land nesten har vært fraværende. Forsvinner solidariteten min når jeg selv blir truet? Det er avslørende å merke at et terrorangrep i Kabul ble totalt uinteressant i koronatiden!

Du har sikkert hørt at det kinesiske uttrykket «krise» er sammensatt av to tegn: fare og ny mulighet (se overskriften). Tegnene skaper en positiv dynamikk og framdrift i det som kan virke fastlåst og vanskelig. Vi oppfordres til å se framover. På gresk betyr ordet «krisis» «dom». Jeg ser for meg at situasjonen vi har vært igjennom gir mulighet for en type domsavsigelse. Vi får øye på de verdifulle og viktige tingene i livet, og vi tvinges til å avsi en dom over dårlige strukturer, så vel som over våre egne holdninger.

Hvordan ønsker vi at fellesskapene våre skal være? Hva er viktig og verdifullt i livet? Jeg tror mye kan og bør endres i tiden framover. Jeg bør sannsynligvis våge å endre noen vaner. Alle utenlandsreiser, mitt overforbruk, alle ting jeg har gjort meg avhengig av. Men kan likevel ny teknologi også hjelpe oss til et enklere liv, med hjemmekontor, nettmøter og også noen digitale gudstjenester framover?

Krisen gir oss en viktig mulighet til å endre retning. Fare og ny mulighet. Krisen utfordrer meg på det personlige plan, i forhold til fellesskap og yrkesliv. Den underlige og vanskelige koronatiden åpner opp for nye og spennende muligheter!

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags