Sanna Sarromaa, lektor og skribent, spør oss om vi er stolte nok av Nammo? I kommentarfeltet til teksten svarer mange bekreftende på spørsmålet. Det er selvfølgelig ikke vanskelig å si seg enig. Det er snakk om en av hjørnestensbedriftene som holder liv i arbeidsmarkedet ute i distriktene. Betydningen Raufoss-bedriften har for norsk forsvarsindustri er også umulig å overse. Spørsmålet i overskriften til Saaomaa gir dermed inntrykk av at skribenten er ute etter å slå inn åpne dører. Går jeg nærmere gjennom argumentene i teksten, er inntrykket mer problematisk.

Teksten setter likhetstegn mellom militært forsvar og fredsbyggende arbeid. Virkeligheten er mer kompleks. For oss som tilhører den lokalbefolkningen som Sarromaa henvender seg til, har det betydning at forskjellene ikke tilsløres når det er militære formål det egentlig er snakk om. Vedgår vi at Nammo er viktig i et militært forsvarssystem, går vi samtidig med på at Raufoss-bedriften kan være et legalt militært mål i en væpnet konflikt.

Siden Sarromaa fremstår som både belest og oppdatert, håper jeg hun også leser jurist og samfunnsviter Cecilie Hellestveit sine uttalelser til Dagens Næringsliv 13. november om denne problemstillingen. Du kan fint fremsnakke stolthet over lokal militærindustri, men samtidig utløses et opplysningsansvar om konsekvensene en slik industri medfører.

Det handler da selvsagt også om beredskap og sikkerhetspolitikk. Hvor godt er vi rustet lokalt til å ivareta slike hensyn? Innlandet fylke rommer Norges desidert største landbruksregion. Tilgang til mat og rent vann er helt grunnleggende i beredskapssammenheng. Har det noe å si at vi plasserer legitime militære mål side om side med matfatet vårt? For å svare på dette må vi først spørre om landbruket generelt har den statusen det fortjener i fylket vårt og i landet for øvrig.

Hvilken status gir vi de bekymringsmeldingene som kommer fra bøndenes egne organisasjoner om mangelfulle vilkår for landbruket? Hvorfor protesterer ikke flere av oss høylytt i takt med at dyrkbar mark legges brakk, bygder fraflyttes og sysselsettingen i jordbruket går ned? Den etterspurte vendingen i jordbrukspolitikken glimrer med sitt fravær, og det ser ikke ut til at vi tar dette tilstrekkelig på alvor verken regionalt eller nasjonalt. Dette til tross for at vi som lokalsamfunn bor i hjertet av næringsregionen og til daglig stirrer svikten i hvitøyet. Konsekvensene treffer mange av oss lokalfolk direkte. Hva gjør det med vår evne til forsvar og beredskap når situasjonen er aktuell her hjemme?

Konkretisering er ubehagelig. Konkretiseringens uteblivelse kan fort bringe oss inn i en langt mer ubehagelig virkelighet. Her i Søndre Land er det ikke bare Raufoss-industrien som gjør problematiseringen aktuell. Forsvaret har også et ammunisjonslager på Trevatn. Vi er utvilsomt best tjent med en situasjon der fredsarbeid fører frem og behovet for militært forsvar uteblir. Hvor lett skal vi egentlig ta på det om fredsarbeidet forsøkes satt på sidelinjen og gjort uaktuelt i din og min hjemmesituasjon?

Er du i tvil om at krig er dritt, kan du se filmen Krigsseileren og samtidig få et dypere innblikk i sivil deltakelse i vår krigshistorie. Er det noe historien kan lære oss, er det nettopp at det lite positivt å hente for oss som sivilsamfunn når krig er et faktum. Jeg er sikker på at krigsseilere flest var stolte over egne bidrag, og det med god grunn. Denne personlige stolthet kom derimot til kort i møte med oppgjøret og da traumene fikk blomstre.

Krigshistorien skrives i etterkant av seierherrer. De heltehistoriene som favoriseres, bygger som oftest opp under bildet av foretrukken stolthet og ærbarhet. Det er først mange år etterpå vi hører flere av historiene som til sammen gir et riktigere bilde. På veien etterlater vi mange livshistorier som vi lar ende i ensomme tragedier.

Til slutt blir det smakløst å ta til orde for å knytte stolthet til krigførende våpendindustri i en tekst som publiseres nettopp 11. november. Denne dagen markerer våpenstilstanden etter 1. verdenskrig. En dag vi først og fremst bør bruke til å minnes krigens grusomheter. Krig er dritt og har ikke noe stolt ved seg. Minnet forplikter oss til å jobbe forebyggende.

Vi skal ikke male fiendebilder, men bryte dem ned. Vi er ikke tjent med å kalle meningsmotstandere for naive og bærere av «snillisme». Vi må heller tilstrebe en dialog som har redelige og saklige hensikter. Om ikke annet, så for å hedre minnet over krigens sivile tap og tragedier.