I de siste ukene har man kunnet lese i flere av landets aviser om hvordan språkbruken og atferden blant barneskoleelever over tid har utviklet seg i negativ retning. Som mangeårig lærer i barneskolen kan jeg skrive under på at denne utviklingen virkelig har nådd bunn, om bunnen i det hele tatt finnes. Noen av skribentene velger å se på det som en stor utfordring i skolen, mens andre kaller det et samfunnsproblem. Jeg tar skrittet fullt ut og påstår at det er et oppdragerproblem.

Du som forelder eller foresatt tenker kanskje at media overdriver, at lærerne overreagerer, eller at dette ikke gjelder ditt barn. Det er desidert den siste tanken som skremmer meg mest, at du som forelder nesten ikke tror meg når jeg kontakter deg fordi barnet ditt ropte «jævla fitte» til meg midt i timen. I stedet forsvarer du barnet med bakgrunn i dens versjon og kommer med dårlige unnskyldninger. For det finnes vel ikke gode unnskyldninger for krenkende språkbruk eller atferd?

Selvfølgelig forstår jeg at barn av ulike årsaker kan ha det vanskelig, være lei seg eller ha diagnoser som gjør hverdagen deres krevende, men det er ikke disse barna jeg sikter til. I dagens klasserom er det tydeligvis helt innafor at alle elever både sier og gjør som de vil, det er jo tross alt bare kødd…

I følge Utdanning.no er lærer et samlebegrep om alle som jobber med undervisning (…). En lærer støtter barn og voksne i deres læring, utvikling og danning. Legg merke til ordet «støtter». Det betyr altså ikke at lærerne har hovedansvaret for å oppdra barna, noe det kan se ut til at enkelte av dere tror. Det står verken i arbeidskontrakten eller i andre dokumenter at lærerne skal ta over jobben din, nemlig å oppdra barna. Det er du som forelder som skal lære barnet folkeskikk.

Barn trenger trygge rammer satt av tydelige voksne. Allerede fra tidlig alder trenger barn å bli satt krav til, krav til hva som forventes av de i ulike situasjoner, både hjemme, på skolen og i samspill med andre. Du hjelper ikke barnet ved å gi etter, eller å la barnet diskutere eller svare opp på alle beskjeder som gis. Snarere tvert imot. Hvor mange ganger sa du ja til isen i butikken, fordi du ikke orket å høre på mas, gråting eller hyling?

Jeg opplever at mange av dere foreldre rett og slett gir blaffen i deres eget barn. Man hører stadig vekk om foreldre som skal bedrive selvrealisering, ha nok alenetid, må jobbe overtid eller utføre andre viktige gjøremål. Hva synes du er viktigere enn ditt eget barn?

Mange foreldre har ikke tid til å sette seg ned med lekser, tid til den gode praten rundt middagsbordet, eller tid til å snakke om hvordan barnet håndterte den vanskelige situasjonen som oppsto på skolen. Oppdragerrollen er overlatt til YouTubere, influensere og gamere i form av fri tilgang på digitale medier allerede fra barnehagealder. Det er på disse plattformene dagens unge bruker det meste av tiden, og lærer hvordan man kommuniserer og oppfører seg mot andre. Mamma eller pappa har jo ikke tid.

En annen sak jeg også stiller meg undrende til er hvordan din språkbruk er hjemme. Still deg selv følgende spørsmål: «Kommenterer jeg andre mennesker på en negativ eller nedlatende måte?», og «Bruker jeg skjellsord om andre mennesker?» Om du kan svare ja på ett eller begge disse spørsmålene er det nok stor sannsynlighet for at ditt barn også gjør det samme.

Da jeg vokste opp var banning som å be om husarrest, men jeg antar at de færreste unge i dag knapt nok har hørt ordet «husarrest». Om en elev sier f-ordet i dag er det ingen som hever et øyenbryn, for blant mange er ord som «faen», «jævlig», «helvetes…», «fordømte….», «forbanna….» en helt vanlig sjargong i hjemmet. Jeg blir heller ikke overrasket om noen av dere faktisk synes det er helt greit.

Det er ikke til å komme bort i fra at det er dere foreldre som til syvende og sist sitter med makten. Det er du som kan velge hvilke kamper du vil ta. Det er du som SKAL ta disse kampene, det er faktisk ditt ansvar som forelder. Gjør du ikke det er det ren og skjær ansvarsfraskrivelse.

Du tenkte antakeligvis ikke på at ditt fremtidige barn kunne bli en som kalte opp lærere og medelever på det groveste, i det du bestemte deg for å sette et barn til verden? Men nå er det altså på tide å våkne opp! Voksne kan ikke lenger tillate seg å sitte på sidelinja, styrt av barn som bruker skjellsord som humor.

I skolen brukes det ikke lenger straff, men konsekvenser. Hva vil konsekvensene for ditt barns fremtid bli, dersom krenkende språkbruk og atferd får fortsette å være normen?