Sykehusdebatten raser videre, og etter Helse sør-østs styremøte 22. april er alt tilsynelatende i spill igjen når Gjedrem lanserer sitt «0+ alternativ» som kan medføre at Hamar er inne i kampen om hovedsykehus igjen. Dette igjen går ikke upåaktet hen nord i fylket, der en slags tosykehusmodell lenge har stått sterkt, der Lillehammer skal få det ene sykehuset og aksen Hamar-Elverum det andre, mens Gjøvik ofte blir avspist med et elektivt sykehus.

Det er flere leserinnlegg i avisene den siste tiden og det er behov for å kommentere to av de. Først må Frode Veian sitt innlegg «Sykehusrevir og avstander» kommenteres, der han på finurlig vis redegjør for at Lillehammer er det nærmeste akuttsykehuset for den største delen av befolkningen, og han blander også litt sykehus i Moelv og Gjøvik i sine beregninger. Funnet hans harmonerer dårlig med oversikt fra COWI sin samfunnsanalyse, der antall innbyggere som når henholdsvis Lillehammer og Gjøvik sykehus innen 10, 20, 30 og 45 minutter er 26.000 vs. 22.000, 37.000 vs. 41.000, 52.000 vs. 76.000 og 78.000 vs. 122.000.

Han tar også tilsynelatende til orde for at Hadelandsregionen skal overlates til andre helseforetak, noe som igjen vil bety en lavere rammefinansiering til Sykehuset Innlandet og dårligere økonomi.

Jo Heringstad har skrevet «Ett, to eller tre sykehus sentralt i Innlandet» der han tar til orde for at sykehusene på Lillehammer og Elverum må opprettholdes og utvikles som likeverdige akuttsykehus, mens Gjøvik kan bli et elektivt sykehus med kreftsykdommer som spesialitet. Ikke helt ulikt syn deles av Sykehusaksjonen, der Gjøvik i tillegg tilgodesees med «nødvendige akuttfunksjoner».

Sammenlikningen med Radiumhospitalet blir direkte feil, selv om det i enkelte sammenhenger omtales som elektivt sykehus. Ved siden av medisinsk kreftbehandling og strålebehandling foregår det en betydelig kirurgisk aktivitet med døgnkontinuerlige doble vaktlinjer innen onkologi, kirurgi, gynekologi og anestesi, med nødvendige døgnkontinuerlige vaktfunksjoner innen røntgen og laboratorium. Sykehuset fungerer også som lokalsykehus for et betydelig antall Oslo-pasienter med kreftsykdom.

En mangel på Radiumhospitalet i dag er mer tilstedeværelse av indremedisinsk kompetanse, noe som det jobbes med å styrke. Skal man virkelig satse på kreftbehandling i Innlandet, må man se på hele kreftforløpet fra mistanke om diagnose til pasienten er i kontrollopplegg etter behandling. Utredning skjer på indremedisinske, kirurgiske, gynekologiske, nevrologiske og ØNH-avdelinger på alle sykehus i Innlandet. For å opprettholde nødvendig kvalitet og sikre tilstrekkelig rask utredning jamfør Pakkeforløp kreft, er det nødvendig at en del utredning er sentralisert. I tillegg er det innimellom nødvendig med spesielle røntgenundersøkelser som ikke kan tilbys 4 steder i Innlandet og patologisk avdeling på Lillehammer analyserer vevsprøvene.

Kreftkirurgi gjøres enten i Oslo eller på utvalgte avdelinger i Innlandet. For kreftkirurgi er det en del krav til antall pasienter i opptaksområde, antall operasjoner per år, antall kirurger på avdelingen og antall operasjoner per kirurg, slik at dette begrenser mulighetene for mange kirurgiske miljøer i Innlandet som driver med de samme operasjonene, videre vil det være en stor fordel at ulike kirurgiske avdelinger har en samlokalisering. Etter kirurgi, eller ved uhelbredelig sykdom, er det onkologene som skal ivareta tilleggsbehandling med medikamentell behandling og strålebehandling.

Videre vet vi at kreftpasientene er blant de sykeste pasientene vi har og ofte er blant de mest komplekse pasientene med kreftsykdom, tilleggssykdommer og risiko for alvorlige bivirkninger av behandling. For å kunne ivareta pasientene best mulig vil det være svært viktig at kreftpasienter med komplikasjoner legges inn på en onkologisk sengepost der det er onkologer som er ansvarlig for visitt og med nødvendige støttefunksjoner med både indremedisin, kirurgi og anestesi.

Skal man virkelig mene at vi skal satse på kreftbehandling i Innlandet er vi svært nær et hovedsykehus. Om det ikke bygges noe hovedsykehus, vil det være naturlig at kreftbehandlingen i Innlandet blir lagt til Gjøvik på grunn av investeringene som allerede er gjort der i form av Stråleterapienheten. For å kunne utvikle en tverrfaglig kreftbehandling videre vil det da være naturlig at Gjøvik forblir et allsidig akuttsykehus.

Skulle vi bli avspist med et elektivt sykehus, vil den naturlige konsekvensen være at vi rett og slett må vurdere hva slags behandling vi ikke lengre synes det er medisinsk forsvarlig å fortsette med i Innlandet.