«Ansattundersøkelsen» i Sykehuset Innlandet har vært hyppig omtalt i media og på sosiale medier etter at den ble offentliggjort forrige uke. Kjente Mjøssykehus-motstanderne var tidlig ute og tok undersøkelsen til inntekt for nullplussalternativet.

Det er viktig å understreke at undersøkelsen på ingen måte var en spørreundersøkelse om hvorvidt de ansatte ønsker Mjøssykehuset eller Nullpluss. Den gir heller ingen svar på hvor langt den enkelte ansatte synes er en akseptabel reisetid.

Spørreundersøkelsens hensikt er å kartlegge faktorer som påvirker foretakets evne til å beholde medarbeidere i perioden fra beslutning og fram til byggestart for begge alternativer.

Resultatene fra undersøkelsen skal bidra til å identifisere, verifisere og/eller eventuelt korrigere aktuelle tiltak for å beholde medarbeidere i perioden fram til byggestart, spørreundersøkelsen vil dermed understøtte divisjonenes risiko- og sårbarhetsanalyser og inngå som vedlegg i tilleggsoppdraget i konseptfasen for videreutvikling av Sykehuset Innlandet, deloppdrag 2: bibehold av medarbeidere i fasen fram til byggestart.

Like fullt tar Per H. Christensen, Torbjørn Almlid, Peder Olsen og selvsagt Einar Busterud undersøkelsen til inntekt for at ansatte ikke ønsker Mjøssykehuset. Spesielt trekker de frem parametrene «Reisetid» og «Hverdagslogistikk» som ansatte anser som viktige.

Selv la jeg merke til at parametre som Kollegastøtte, Arbeidsoppgaver, Arbeidstid, Arbeidsbelastning og Faglig utvikling alle scoret høyere enn Reisevei. Å få til gode løsninger på disse områdene anser jeg å være vesentlig enklere med større fagmiljøer, som vi vil få med et hovedsykehus. Dette synet understøttes også av mange av høringsuttalelsene til fagråd og -grupper da disse skulle vurdere Mjøssykehus-modellen opp mot Nullpluss.

Jeg selv har svart på undersøkelsen og snakket med et tjuetalls ansatte på Gjøvik sykehus på tvers av avdelinger og profesjon. De fleste har som meg svart at «Reisetid» og «Hverdagslogistikk» er viktige. Like fullt mener de at Moelv vil være innenfor en reisetid de synes er akseptabel, bare det legges til rette for god hverdagslogistikk med kollektivtilbud, parkeringsmuligheter og kanskje utvidet tid i enkelte barnehager. Det er derfor med frekkhetens nådegave at nevnte herrer trekker frem disse punktene til inntekt for sitt syn.

Jeg imøteser imidlertid at det også vil være ansatte som vil finne reisetiden til Moelv i overkant lang. Dette gjelder kanskje spesielt på Elverum, samt de som allerede reiser langt til dagens sykehus.

Konklusjonen blir at ansattundersøkelsen først og fremst er et verktøy for å finne gode løsninger på utfordringene med bibehold av medarbeidere i perioden frem til byggestart, uavhengig av endelig strukturvalg. Den kan ikke brukes som et argument for Nullpluss.