– I Innlandet har de vært bekymret for tilgangen på bemanning, men de trenger jo færre, konstaterte Helse Sør-Østs styreleder Svein Gjedrem forsøksvis humoristisk i torsdagens møte.

Men dette er ikke det minste morsomt. Ikke for oss som bor i Innlandet.

De fire neste åra tas 223 millioner kroner fra Sykehuset Innlandet og fordeles til de andre sykehusene i Helse Sør-Øst. Ene og alene fordi systemet er innrettet slik at grunninntekter til sykehusene anslås ut fra antall innbyggere i nedslagsområdet. Innlandet blir færre, mens andre regioner blir flere.

Samtidig blir innbyggerne i Innlandet eldre, og vil statistisk sett kreve mer av helsetjenestene. Sykehuset Innlandet går allerede med dundrende underskudd, og har stående krav på seg om å omstille til økonomisk bærekraftig drift – ikke minst for å spare egenkapital til å få lån for å bygge framtidas tjenester.

Eldrebølgen og sentralisering råker oss hardt, nå, og det er lite som tyder på at systemet er i ferd med å tilpasse seg en situasjon som burde vært mulig å forutse.

Denne måneden får regjeringen på sitt bord enda en rapport om helseforetaksmodellen. Her bør Innlandet være et case. For vi kan da ikke sitte stille og se på et system som tillater at spesialisthelsetjenesten i et fylke større enn Danmark forvitrer.

Senterpartiet i Oppland er av de fylkeslagene som står bak et resolusjonsforslag til landsmøtet neste helg, hvor man blant annet ønsker å skille drift og investeringer i sykehusene. Det er sikkert en observasjon partiet har gjort etter å ha etterfylt sykehusenes budsjetter med til sammen 5 milliarder det siste halvåret, bare for å sikre at de har noen kroner å investere i utstyr og bygg i år.

Men om dette skulle blir Sp-politikk, haster det fryktelig å sanke et flertall som kan forbarme seg over prosessen om den framtidige sykehusstrukturen i Innlandet. Målet er at lånesøknaden her skal behandles neste år. Og per nå, er utgangspunktet vanskelig.

Styremedlem Peder Olsen i Helse Sør-Øst pekte i torsdagens møte igjen på at prisen for Mjøssykehus-modellen med prisveksten nå er oppe i et beløp der Sykehuset Innlandet sliter med å nå de forespeilede 30 prosent i egenkapital for å få byggelån.

Enn så lenge er retningsvalget i dag sendt tilbake til statsråden for endelig avgjørelse, fortsatt med HSØ-styrets anbefaling om å gå videre med Mjøssykehus-modellen. Om Helse- og omsorgsministeren lander på noe annet, vil det altså være mot både Sykehuset Innlandet og Helse Sør-Østs vedtak, ansattes råd, politiske vedtak og brukerorganisasjonenes tydelige forventning.

I så fall kan det vanskelig være annet enn ren økonomi som er utløsende årsak. Men i det regnestykket må det også være regnet kontra på samfunnskostnadene det vil ha å bare la spesialisthelsetjenesten skure og gå i Innlandet.

Om billigste løsning uansett ville bli valgt, burde vi vært spart for disse to tiårene med bitre diskusjoner, og kunne funnet bedre nytte for de tresifrede antall millioner som har gått med til utredninger og prosesser om stadig nye momenter.

Men hvis vi kommer dit at Mjøssykehuset-avgjørelsen dro ut så lenge at prisvekst, forgubbing og dyre utbygginger i HSØ-regionen for øvrig stanset den beste løsningen, er det en fallitterklæring for så vel systemet som den politiske prosessen.

Hvis alt som er sagt om likeverdig behandlingstilbud, faglig kvalitet, en dør inn, og så videre – skal være mer enn tomme ord, trenger vi en håndsrekning fra Løvebakken nå. Hvis ikke; hvordan skal vi ellers lese det, enn at Innlandet som helhet ikke er noe å satse på?