Gå til sidens hovedinnhold

Kommunestruktur – å samle kreftene i grevens tid

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Kommunereform – og annet reform- og endringsarbeid – er ikkenoe politikere driver med bare for moro. Endring er vanskelig og det er tryggest å la ting være som de er. Men det er politikeres plikt å bruke den kunnskapen og oversikten de i kraft av sitt virke har fått og å være ærlige om utfordringer og mulige løsninger. Mulig man ikke blir populær her og nå – men jeg tenker at noen om få år vil måtte erkjenne at «toget kjørte og vi stod tilbake på perrongen» fordi lokalpolitikere ikke sa fra og tok nødvendige grep for å stagge fraflyttingen med de konsekvenser det har.

Innlandet har ingen kommuner slått seg sammen siden 1965 – altså på 55 år – tross rivende utvikling i både teknologi, mobilitet. Og folketall - i negativ retning. Av Innlandets 46 kommuner er 36 kommuner definert som distriktskommuner – det vil si at de faller i de tre siste av seks kategorier på sentralitetsindeksen til SSB. Alle kommuner inndeles i 6 kategorier ut fra hvor mange arbeidsplasser de som bor der kan nå med bil i løpet av 90 min. og hvor mange servicefunksjoner kan de samme kan nå med bil i løpet av 90 min. I regionene Nord-Gudbrandsdalen med 18500 innbyggere og i Valdres med 17500 innbyggere faller samtlige kommuner i de tre minst sentrale kategorier. I Nord-Gudbrandsdalen er hele 4 kommuner i siste sentralitetskategori og to i nest siste. I Valdres-regionen er én kommune i kategori 4, fire i kategori 5 og en i kategori 6. Det er alvorlig!

I den ferske NOU 2020:12 «Næringslivets betydning for bærekraftige og levende lokalsamfunn» fastslo man at største utfordring i distriktene er folketallsutviklingen. Det visste de fleste av oss fra før. Med fallende innbyggertall faller kommunale inntekter – rammeoverføringer fra staten som naturligvis er folketallsbasert og skatteinntekter fra innbyggerne – suksessivt. Sel kommune er et typisk eksempel på dette.

Viktigste grepet for å motvirke dette er å arbeide for regionssentre som har de kvaliteter som ungdommen – og mange eldre - etterspør. Nærhet til urbane kvaliteter kombinert med nærhet til natur og lavere kostnadsnivå enn i storbyene. Dersom man i regioner samler seg om et «bysenter» blir det automatisk kortere vei til de kvaliteter og tjenester som dette senter kan inneha – dersom politikerne i regionen jobbe mot samme mål!

Å påstå at «det blir ikke flere innbyggere av å endre kommunegrensene» er en defensiv og tafatt holdning. I stedet for at seks kommuner konkurrerer, kjemper og kriger mot hverandre om enhver offentlig arbeidsplass og tjeneste – mens folketallet faller som en stein og gjennomsnittsalderen i hver kommune stiger tilsvarende - burde man samle kreftene i én kommune og jobbe hardt mot et felles mål for bostedsattraktivitet. Da vil de nåværende kommuners innbyggere få kortere vei til «byen» og de tjenester og kvaliteter som gjør at folk blir boende i den nye kommunen og at vi tiltrekker oss nye innbyggere.

Kommunestruktur har lenge vært en krevende sak i politikken - det er lite moro å snakke om et tema som noen politikere finner det for godt å stemple som «sentraliseringskåthet» og «reformiver». Det hadde vært mye enklere å fortie utfordringene og la det skurre og gå. Men å være politiker handler også om å si fra når det virkelig gjelder. Og der er vi nå. Faller folketallet i flere av landets regioner ytterligere kan det i løpet av kort tid være for sent å samle kreftene regionsvis – kreftene ebber ut i tråd med fraflytting. Derfor bør lokalpolitikerne handle nå – i grevens tid.

Kommentarer til denne saken