Gå til sidens hovedinnhold

Kommunereformen, hva nå?

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.


I valgkampen før stortingsvalget 2013 gikk både Arbeiderpartiet og Høyre inn for en kommunereform. Det lå da åpent for en reform etter valget. Så skjedde det at Høyre vant valget og dannet regjering. Når så arbeidet med å lage en kommunereform begynte, viste det seg at Arbeiderpartiet vek unna og etter hvert motarbeidet denne reformen. Var dette fordi de ikke unnet en annen regjering æren for å ha gjennomført reformen? Var det taktikkeri for å posisjonere seg før neste valg? Ekte statsmannsarbeid er å gjennomføre tiltak til landets beste på lang sikt. Vi håper velgerne ser at behovet for å posisjonere seg var større for Ap enn viljen til å bygge landet på sikt.
Det har trass i motarbeidelsen blitt en del sammenslåinger av kommuner, antallet er redusert fra 424 til 356 i 2020. Nå er de sammenslåtte kommunene i full gang med å etablere seg som nye enheter, noe som ofte er en vanskelig prosess med bygging av ny identitet, valg av felles administrasjonssted, sammensmelting av ulike kulturer, etablering av nye staber mv. Begrepet «sentralisering» brukes mye som skjellsord fra motstandernes side, og Senterpartiet, Rødt og SV snakker om å reversere reformen om de kommer i regjering ved neste valg. Det interessante er, at nå ser folkemeningen ut til å snu til fordel for en fortsatt kommunereform. Dette kommer på tross for kampanjen mot reformen. Antakelig har den senere tidens begivenheter vist hvor sårbart samfunnet er, og hvor avhengige vi er av samarbeid både innen landet og ut til andre land. Argumentene for en fortsatt kommunereform er de samme som før. Større og mer slagkraftige (robuste) kommuner vil gi følgende fordeler:

- Områder som naturlig hører sammen, blir samlet til en enhet (eks: Gjøvik, Toten, Land).
- Planlegging av arealbruk og utbygging blir sett under ett (eks: Raufoss industripark).
- Ett slagkraftig sentrum og flere lokale sentra som betjener området.
- Blir et reelt alternativ til storbyene som bostedsvalg for ungdommen med urbane kvaliteter kombinert med nærhet til natur og lavere kostnadsnivå.
- Mindre administrasjon enn de tidligere kommunene hadde til sammen.
- Sterkere og større fagavdelinger som kan tiltrekke seg gode fagfolk.
- Befolkningen vil få bedre og mer kvalifiserte tjenester.
- Ulikheter i tjenestekvaliteten i området blir utjevnet.
- Bedre nettsider og digitale tjenester.
- Interkommunale selskaper kan bli en del av kommunens apparat.
- Mer nøytral saksbehandling (saksbehandler kjenner ikke søkeren personlig).
- Store kommuner reduserer behovet for fylkeskommunen. Et administrasjonsnivå mindre!
- Store kommuner kan stå sterkere overfor overordnede myndigheter.

En tysk forsker som undersøkte omfanget av administrasjonen i ulike Europeiske land uttalte at «Norge har en administrasjon som er tilpasset en befolkning på 25 millioner». Det er god grunn til å stille spørsmål om vi i Norge skal redusere administrasjonen og byråkratiet. Oljepengene har etter hvert gjort oss vant til at vi heller øker kostnadene, enn at vi skjærer gjennom og forenkler. Det er i tiden som kommer et behov for å gjennomgå hvordan ting gjøres i offentlig sektor og om alt som gjøres virkelig er nødvendig. For eksempel har lærerne lenge klaget over at kravene til dokumentasjon tar mye tid fra undervisningen av elevene.

På lengre sikt er det ønskelig at det gås opp en ny grensegang mellom kommunale og statlige oppgaver, og at fylkesnivået etter hvert forsvinner og erstattes av regionalt samarbeid. Men først må kommunene bli sterkere! Dette at kommunene blir sterkere og tilføres flere oppgaver, vil styrke demokratiet ved at avgjørelser som nå til dels tas av staten og fylkesadministrasjonen, kan bli tatt av kommunen selv. Dette vil gi kommunene mer «sjølråderett» enn de har i dag. Kombinert med bedre digitale tjenester og utbygging av bredbånd i distriktene vil innbyggerne få enklere og bedre kontakt med kommunens administrasjon og politiske ledelse enn i dag. Med tiden vil alle eldre ha digitale kunnskaper og mulighet for deltakelse i samfunnets styre og utvikling. Da vil avstanden mellom administrasjonssenteret og der man bor bli lite viktig. Argumentet om at sammenslutning av kommuner («sentralisering») vil gi et «demokratisk underskudd» faller i dag på sin egen urimelighet. De fleste mindre kommuner har allerede lagt et utall av oppgaver inn i interkommunale samarbeid med en eller flere nabokommuner. Da er styringen av disse tjenestene flyttet ut av kommunestyresalen – selv om det fortsatt er kommunestyret som sitter med ansvaret.
Det dreier seg bare om å følge med i tiden. Nå er det opp til lokalpolitikerne å ta opp trådene fra arbeidet med kommunesammenslutninger igjen og arbeide for samfunnets beste framover.

Kommentarer til denne saken