Gå til sidens hovedinnhold

Kommunesammenslåing

Artikkelen er over 5 år gammel

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Etter at kommunalminister Sanner, ut fra troen jo større jo bedre og mer effektivt, har presset fram sitt «demokratiske» vil du ikke så skal du overfor kommunene, har disse pliktskyldigst, og med varierende entusiasme, gått sammen i forhandlinger, som gjerne har endt i en intensjonsavtale. Så også for Østre Toten, Vestre Toten og Gjøvik (Søndre Land falt av i første sving). Slike avtaler er gjerne en «smørbrødliste» over det man allerede gjør, og noen gode ønsker for hva man eventuelt kan gjøre i tillegg når man har blitt større.

Men, blir man mer handlekraftig og effektiv ved å bli større? Hvis man sammenligner med helsereformen for noen år siden så er vel svaret et entydig nei. Der har administrasjon og konsulentbruk hele tiden økt i stort tempo, og på behandlingssiden har det resultert i løpende behov for innsparinger og nedleggelser, altså ikke spesielt effektiviserende, til tross for stadig økte bevilgninger!

For min del har jeg en sterk mistanke om at dette også vil gjelde på kommunesektoren, og et av punktene i intensjonsavtalen signaliserer dette. Der står det at «kommunens medarbeidere gis ansettelsesgaranti i omstillingsprosessen. Nedbemanninger skal skje ved naturlig avgang.» Altså skal alle ansatte, uansett funksjon, i de tre samarbeidskommunene være med «på lasset». Når ting så har gått seg til, og den naturlige avgang skal skje, vil det sikkert komme press fra fagforeningene om at stillingene må opprettholdes, for det er selvsagt blitt tyngre og mer krevende å styre en stor kommune. Hvis man så plusser på en god slump økte konsulentutgifter, nettopp fordi det er blitt større og mer krevende saker, har sikkert den ønskede effektiviseringen forsvunnet til fordel for et dyrere og tyngre byråkrati, og hva har man da oppnådd?

Mest sannsynlig at den politiske interessen blir ytterligere svekket, og at valgdeltakelsen trolig faller til et nivå hvor hjemmesitterne har flertall alene, er det i så fall bra? For hvem vil engasjere seg i lokalpolitikk, og delta i valg, når kommunen blir så stor at lokalfølelsen forsvinner? Og hvem blir sittende igjen med den egentlige styringen? Jo, rådmann og administrasjon, hvilket neppe kan kalles særlig demokratisk.

Som «gamling» har jeg også kunnet lese at dette er primært for ungdommen, og at det er de som best ser de framtidige behov. Det kan tenkes, men vi er vel ikke helt bortreist vi som har opplevd og fulgt en utvikling som har gått raskere på 50–60 år enn på århundrer før? Dessuten har vi gjerne både barn og barnebarn, og har en betydelig interesse når det gjelder hvilke forhold de skal møte på kort og lang sikt, at vår egen framtid kanskje er kort gjør oss verken inkompetente eller uinteresserte i forhold til framtiden. Som et lite parentes til dette; vedkommende som blir neste president i USA – verdens eneste stormakt med over 300 millioner innbyggere, vil ved innsettelsen være rundt 70 år, men skal altså være skikket til å møte framtidens utfordringer!

Og hva med de framtidige behov på kommunalt nivå? Jeg har ikke sett noen spesifikasjon på det, men går ut fra at vi fortsatt vil ha et noenlunde likt livsløp, hvilket betyr at kommune skal ha gode tilbud for bosetting, barnehage, skole, arbeidsplasser, eldreomsorg m.v. Til nå har disse oppgavene, særlig når det gjelder skoler, blitt «løst» ved stadige nedlegger og dermed svekkelse av grendemiljøene. Eldreomsorgen har blitt utsatt for jevnlige kutt i antall plasser, til tross for at vi skal møte en økende eldrebølge. Får noe av dette en bedre løsning i en større kommune, og blir den økonomiske handlefriheten større? Ut fra bl.a. det ovennevnte om større og tyngre administrasjon er det all grunn til å betvile det. Riktignok vifter Sanner med en økonomisk gulrot til de som lystrer, men som med alle sentrale gulrøtter som gis når kommunene får nye og økte oppgaver, vil nok også denne fort visne og bli glemt.

Det er også anført at små kommuner vil ha problemer med å skaffe fagfolk. Så vidt meg bekjent trenger også fagfolk jobb, og er heller ingen ensartet gruppe. Noen ønsker å jobbe i større fagmiljøer, og noen ønsker mindre miljøer med mer nærhet til hverdagen, så dette er vel mer et konstruert problem.

Til slutt, ser at det er rettet kritikk mot at de respektive ordførere har sagt, ja, nei og vet ikke. Dette er våre øverste politiske tillitsvalgte, og det skulle da bare mangle om de ikke skulle kunne gi offentlig tilkjenne sine syn i saken, det må vi ta med som momenter når vårt eget valg skal tas, selv om jeg for egen del nok har landet på nei. Uansett, får håpe det blir stor valgoppslutning, slik at det rådgivende valget blir et fullverdig råd.

Kommentarer til denne saken