Gå til sidens hovedinnhold

Klimapolitikkens mange problem

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Norsk klimapolitikks helt grunnleggende problem er at den ikke bygger på energifaglige utredninger og analyser. I stedet er det på tilfeldig grunnlag valgt at Norge skal satse på å redusere klimagassutslipp ved å redusere bruken av olje til transport, og av gass på sokkelen. Det er å starte i den helt gale enden. Verdens klimaverstinger er kull som gir mye høyere utslipp av CO₂ per kilowattime enn olje og gass, og brunkull som gir svært mye høyere utslipp.

Et godt eksempel er brukt frityrolje. I Norge samles brukte spilloljer opp og erstatter kull i Norcems sementovner. Der gir den brukte frityroljen en klimagassreduksjon på 380 g CO₂ per kilowattime olje. Om den brukte frityroljen kunne ha blitt brukt direkte på bilenes tanker ville de erstatte olje med en klimagassreduksjon på bare 270 gram per kilowattime. Allerede før en regner inn følgene i klimagassutslipp fra prosessene som gjør planteoljene om til anvendelig bildrivstoff, gir det å benytte brukte og ubrukte planteoljer til bildrivstoff, klart økte klimagassutslipp.

Et annet stort problem innen klimapolitikken er mangelen å se energi forbruk og energi produksjon i sammenheng. Strømkrevende klimatiltak foreslås over en lav sko. Uten å bry seg om hva konsekvensene av de samme tiltakene er for strømforsyningen. Beregninger utført av Statkraft i Lavutslippsscenario 2020, forteller at skal elektrisk strøm gjøre verden til et nullutslippssamfunn, må det produseres nær fem ganger så mye ny fornybarstrøm og atomkraft som det verden produserer i dag. Det er også slik at skal land sør for oss i Europa, med en mye lavere strømproduksjon per innbygger enn Norge, elektrifisere transport, vil det lett gi et økte strømforbruk på noe i området 50 %. Elektrifisering av transport og sokkel i Norge, øker vårt behov for strøm med om lag 30 %.

Det er svært store mengder ny fornybarstrøm og ny atomkraft som må til bare for å fjerne brunkull og kull fra verdens strømforsyning. Å prøve å øke strømforbruk til andre klimatiltak i den perioden, betyr bare at det opprettholdes et helt tilsvarende behov for brunkull- eller kullstrøm. Det gjelder også Norge gjennom det europeiske strømnettet vi er knyttet til. Også etter at all fossilstrøm er ute av strømforsyningen, er det tilgangen på ny fornybarstrøm og ny atomkraft som bestemmer hvor raskt nye strømkrevende klimatiltak kan gjennomføres.

En del av samme problem er at verden bruker store mengder mat til bildrivstoff. Som eksempel bruker USA halvparten av sin maisproduksjon til det formålet. De konsekvensene dette gir i behov for økte dyrkingsarealer, er det få som har prøvd å finne ut av. Vi ser bare på den hurtige nedbrenningen av verdens regnskoger med blanding av forbauselse og skrekk.

For et par måneder siden erkjente Miljødirektoratet at biodrivstoff ikke gir klimagevinst. Men samtidig vil direktoratet opprettholde bruken av biodrivstoff. Grunnen er at produksjonen av biodrivstoff foregår i andre land, og klimagassutslippene fra produksjonsprosessene kommer der. Det samme har vi for elektrisk strøm. Vi vil bruke norsk fornybarstrøm til å kjøre elbil med, istedenfor å la den gå til naboer for å redusere utslippene fra deres fossilkraftverk.

Verden har en felles atmosfære. Men hovedsatsingene innen norsk klimapolitikk går ut på å gjennomføre tiltak som gir klimagevinster hos oss fordi tiltakenes utslippskonsekvenser oppstår i andre land. En klimapolitikk som ikke er til verdens beste, og som neppe kommer til å gi oss ære og beundring.


Kommentarer til denne saken