I dag, når disse ordene skrives, er det nøyaktig ett år siden Norge stengte ned. Selv om mye må forskes på kan vi allerede nå peke ut noen viktige erfaringer fra krisetiden. Disse erfaringene kan og må brukes til å møte framtidige kriser på en god måte, spesielt haster det for klimakrisa.

Da Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap i februar 2019 la fram sin analyse av krisescenarioer i Norge, pekte de på pandemier og legemiddelmangel som hendelsene som utgjorde størst risiko for landet. Sannsynligheten for en alvorlig pandemi ble anslått til å være 75 prosent i løpet av 100 år, samtidig som de slo fast at konsekvensene ville bli svært alvorlige. Både krisa og omfanget av konsekvensene var varsla, selv om selvsagt ingen med sikkerhet kunne vite om og nøyaktig når den ville ramme. Kanskje var det nettopp derfor vi ikke hadde rutiner for hvilke tiltak som skulle innføres og hvordan de skulle iverksettes, da pandemien rammet for fullt. I stedet ble tiltakene til underveis.

Klimakrisa er også ei varsla krise, men i motsetning til den pågående pandemien vet vi både at den vil ramme oss og når den vil ramme oss. For klimakrisa er i ferd med å ramme oss allerede. Sakte, men sikkert stiger temperaturen på kloden, og på samme måte som at virussmitte sprer seg stadig raskere, vil omfanget av konsekvensene klimaendringene fører med seg akselerere framover. Klimakrisa er som en pandemi i «slow motion», men med én vesentlig forskjell: Ingen vaksine kan redde oss ut av uføret - det finnes ingen «quick fix». De skadene som klimaendringene medfører vil i beste fall ta flere hundre år å reversere, i verste fall er de irreversible. Derfor må vi iverksette tiltak nå, ikke vente på naturkatastrofer, matmangel og flere klimaflyktninger.

Bare noen dager i forkant av at Norge stengte ned i fjor, var vi nok mange som tenkte at dette bare var en storm i et vannglass. En pandemi kunne da ikke rammet. Men så rammet den allikevel, og det med full kraft. Parallellen til skepsisen mot klimaendringene er påfallende. Den skepsisen har heldigvis gått over for de fleste. Nå må det også handles slik at de yngste generasjonene slipper å erfare enda ei krise i dette århundre.

Koronapandemien har også minnet oss på at kriser alltid rammer de som har minst hardest og fører til økte forskjeller i samfunnet. Mens eierne har tatt ut millioner i utbytte fra bedrifter som har fått krisehjelp fra staten, har en stor andel arbeidstakere blitt permittert eller mistet jobben. Mange av disse fra lavtlønnsyrker, deltidsstillinger og midlertidige stillinger. I helsesektoren, utdanningssektoren og rengjøringsbransjen har arbeidspresset økt, uten noen form for kompensasjon. Klimakrisa blir intet unntak, de landene og samfunnslagene med minst ressurser er de som vil bli rammet hardest. Derfor henger kampen mot klimaendringene tett sammen med kampen for mer rettferdig fordeling.

Klimakrisa må ikke bli «en beretning om blindhet». Jo lenger vi venter med å ta klimaendringene på alvor, desto mer inngripende vil tiltakene bli. Dersom vi venter med å sette en sluttdato for norsk olje- og gassvirksomhet, risikerer vi at vi på kort varsel blir nødt til å stenge ned hele virksomheten. Da får næringslivet kort tid til omstilling og arbeidsledigheten vil bli høy. Det er ingen god idé. Vi er i stand til å iverksette de tiltakene som er nødvendige, men det må også finnes politisk vilje. Det har pandemien vist oss.