I stua hjemme hos far er det varmt og godt og stillheten er til å ta og føle på. Det eneste jeg hører er bonusmor som driver på kjøkkenet og magen min som rumler. Magen venter på å bli fylt med alt fra ribbe til riskrem, sånn skikkelig fylt. Det skal spises så mye at man har helt vondt i magen etterpå.

Bestefar pleier å dra en spøk under middagen; «Lurer på hvordan de rike har det jeg, når vi fattige har det så godt». Så humrer vi alle sammen. Og det samme kunne vel blitt sagt da vi startet på julegavene under treet. Der vi pakket opp gave etter gave med ting vi egentlig ikke trenger.

Jeg kan fråtse i mat, drikke og godteri, og jeg har søsken, foreldre og besteforeldre å være sammen med. En familie som er gode med hverandre. Et trygt og godt hjem der jeg alltid føler meg velkommen. Rett som det er hender det likevel at jeg klager. Klager på dårlig råd, den gamle bilen som ikke vil starte i 20 minus, den dyre strømregninga og den dyre maten, at jeg ikke kan reise på den ferien jeg har lyst til akkurat nå, og ikke minst på familie som jeg synes maser litt for mye. Ja, det hender jeg synes livet er tungt og kjedelig, og tanken streifer meg om at alt kunne vært så mye bedre.

Men da må jeg ta meg selv i nakken! Jeg har tak over hodet, bil og jobb og ikke minst har jeg masse mennesker i livet mitt som stiller opp for meg. Og når alt kommer til alt er dét det aller viktigste; å ha noen å være sammen med.

Det er ikke noe nytt at vi mennesker er ekstra flinke til å tenke på de ensomme i jula, til å tenke på de som ikke har det så godt da. I jula har plutselig alle mye mer omsorg å gi til de som faktisk trenger det. Da stiller folk opp for andre ved å åpne sine hjem, lage tilstelninger og bidra økonomisk.

Hvor blir det av denne omsorgen resten av året?

Det er utrolig flott at vi er så sjenerøse. Den ene gangen i året. Misforstå meg rett, det er utrolig fint at folk gir litt ekstra, viser omsorg, og stiller opp så alle kan få en så god jul som mulig. Men hvor blir det av denne omsorgen resten av året?

Det er jo ikke slik at ensomheten har en utløpsdato 25. desember. Eller at de som opplever vold eller rusmisbruk i hjemmet kun opplever det på julaften og i romjula. Og dessverre er det ofte nærmere enn du tror. Visste du at om lag 1 av 20 barn og unge vokser opp under forhold preget av vold, og at det er 90.000 barn og unge som er pårørende til en forelder som misbruker rus? I hvert fall ifølge FHI (Folkehelseinstituttet 2019). Det vil si at i enhver skoleklasse kan man regne med at det er opp til fire barn og unge som lever under slike omstendigheter.

Sjansen for at du kjenner noen er stor. Veldig stor. Det er ikke sånn at dette bare skjer alle andre steder. Jeg er helt sikker på at det finnes barn og unge i dette distriktet som opplever dette akkurat nå, denne jula, mens noen sitter og leser denne teksta. Du må tørre å se, tørre å spørre – og tørre å bry deg!

Sånn ellers i året, utenom jula, synes jeg vi ser en skremmende utvikling mot egoisme. Vi tenker mest på oss selv, på meg og mitt og mine nærmeste. Har vi ikke plass til å tenke på de utenfor vår nærmeste omgangskrets? Jeg hører oftere og oftere at når noen uroer seg for at andre ikke har det bra, ja da vil vi ikke vil blande oss for mye borti hva andre driver med. «Det er jo ikke min sak!»

Men jo, det er alles ansvar. Det er alles ansvar å gjøre det man kan for at alle skal ha det best mulig. Er du redd for at noen opplever vold, rus eller annen form for omsorgssvikt, spesielt fordi det har skjedd noe som har gitt deg en dårlig magefølelse, ja da er det ditt ansvar å tørre bry seg borti. Tørre å bry seg om naboen, eller en i klassa til dattera di.

Sjansen for at du kjenner noen er stor. Veldig stor.

Det finnes mange måter å ta ansvar på og det finnes mange måter å få hjelp på. Det finnes en alarmtelefon på barnevernet du kan ringe ved akutte situasjoner, noe jeg tror de fleste synes er uproblematisk. Det er disse «magefølelse»-situasjonene jeg er mer bekymret for og som jeg mener vi alle må ta mer tak i. Da kan det være fint å vite at du kan ringe barnevernet i din kommune for å drøfte saker, også anonymt om du ønsker, og du vil da få god veiledning til hva som er det riktige å gjøre.

Vi må tørre å gjøre noe, om du så er ansatt, nabo, lærer eller venn. Vi kan ikke ha det sånn at man lar være å gjøre noe fordi man er redd for at det skaper dårlig stemning. Det er mitt ansvar, ditt ansvar og vårt ansvar.

Så var det den ensomheten da. Der tenker jeg vi enda enklere kan hjelpe til. Tenker du noen som kanskje sitter alene, og ikke har noen rundt seg. Noen som ikke har en familie som maser. Ja da er det jo utrolig fint hvis du kan bry deg litt ekstra. Sende en sms eller ringe, stikke innom med en julekake. Tør du å spørre om han eller hun vil ha besøk? Eller kanskje til og med åpne hjemmet ditt for at noen som trenger det også skal få noen ekstra fine dager? Det å bli sett kan gjøre mye med ensomheten. Og det å se andre, dét har vi tid til!

Alle disse menneskene trenger at vi bryr oss hele året.

Folk føler seg ikke ensomme bare i jula. De unge jeg snakker om som lever i utrygge hjem, lever ikke i det hjemmet kun i jula. Alle disse menneskene trenger at vi bryr oss hele året.

Den enkelte mann i gata kan ikke løse alt for alle, men man kan være til stor nytte ved å bare være et medmenneske, bry seg og vise omsorg.

Og jeg vet at veldig mange i krevende livssituasjoner sier i voksen alder, at det var én person som gjorde at ting gikk bra. Det var én person som så vedkommende. Og det var nok. Kanskje du kan være den ene for noen. Hadde ikke det vært ett fint nyttårsforsett?

Fint og flott at alle har litt ekstra omsorg å gi i jula, men tenk om vi kunne ta med oss den gjennom hele året! Det er det jeg ønsker for 2023.