Kan vi ta en omstart?

Av
Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Jeg misliker for tiden sterkt utviklingen i samfunnet. Egoismen, den manglende empatien for andre, hvordan noen framhever seg sjøl, og «tråkker på andre» i aviser, på TV, på arbeidsplasser, på skolen og ikke minst via sosiale media, især Facebook, Twitter og lignende. Dette kan ikke fortsette, og ikke øke i omfang. 

Hatmeldinger legges ut blant ungdommer, medelever mobbes på grunn av klær, utseende, eller ved at man rett og slett ikke har tilhørighet i « flokken». Noen ganger går dette så langt at ungdommer prøver å ta sitt eget liv, enkelte begår faktisk selvmord.
Penger og høy formue/lønn er fortsatt kriterier for vellykkethet, er du syk og til og med ufør, bør man helst ikke vise seg ute. Er du i tillegg arbeidsledig, så er man lat.

Vold i nære relasjoner øker, og grov vold i mange storbyer har tatt helt av. Visse bydeler i hovedstaden opplever så mye kriminalitet og vold at innbyggerne nærmest ikke tør gå ut. Siste innslag jeg så var fra en bydel i Oslo der to fedre snakket om at deres sønner var ranet på høylys dag med kniv. Nyhetene melder om drap, ran, voldtekter i et slikt tempo at en nesten ikke klarer å fordøye det. 

Barnevernet melder om mer å gjøre, flere saker, antall barn som blir tatt ut av hjem øker. Flere fosterhjem trengs. Mange barn sliter psykisk, ungdommer prøver man å overføre til institusjoner som ikke finnes, og er nedlagt, eller omorganisert. Tryggheten er borte, og er det noe disse «skakkjørte» barna og ungdommene trenger, er det trygghet. 

Politireformen skulle være et gode da den ble innført. Vi kan vel muligens allerede konkludere med at den omorganiseringen av politiet ikke har vært vellykket i særlig grad. Byer blir tømt for politi i helgene når de er opptatt blant annet med å kjøre overstadige til drukkenskapsarrest, da dette er blitt sentralisert. Færre politifolk er å se ute i distriktene (der lensmannskontorene fantes en gang i tida).

Det er blitt moderne å sentralisere. Kommuner, fylker, politi, NAV ... det meste slås sammen. Tilgjengeligheten og servicen forsvinner nok noe med all denne sammenslåingen. Det er mulig at budsjett, færre ansatte og større enheter er viktigere å ivareta enn den enkelte innbyggers interesse og ønske. Det er sjelden vi innbyggere blir rådspurt av ordførere, rådmenn, samt sentrale politikere. Sånn blir det heretter, vi får takke og bukke ... og håpe det beste. 

Når man så i tillegg har alle disse «skandalene» på tinget der sentrale politikere begår ulovligheter/kriminelle handlinger, mennesker som er blitt valgt av oss, ja hvem skal vi da se opp til?

Alt var ikke bare såre vel for 50–60 år siden heller, mange sleit med arbeidsledighet og økonomi, andre med sykdom. Men jeg føler at noe av grunnmuren i samfunnsutviklingen har smuldret opp fra de nevnte år. Borte er respekt for læreren, politiet, offentlige myndigheter, samt det vanlige medmennesket. «Nabokjærringa» du etterlyste en gang Gro, hvor er 'a blitt av nå? 

Således ønsker jeg å «reboote» eller starte samfunnet på nytt. Der verdier som likhet, empati, vennlighet og respekt ville stå høyt. Der det er greit å være den du er sjøl om du sliter med sykdom, ikke er i arbeid eller ikke har talent for sport eller annet. Om du er overvektig eller syltynn, om du har høy utdanning og høy lønn, eller om du er assistent og ønsker å forbli det livet ut. Om du er flyktning eller totning, alle må stille likt. Vi må slutte å stigmatisere, baktale, prate folk ned, samt sette ut rykter vi nesten ikke tror på sjøl engang. Og det må være liv å feile i livet, ta feil valg på yrke, på kjøp av hus, angre på egen oppførsel og væremåte. Samt å kunne tilgi. 

Utviklingen i samfunnet går fort, for meg altfor fort. Jeg klarer ikke å følge med på nye typer mobil og annen elektronikk som kommer på markedet, ny teknologi som gjør sitt inntog daglig, mange må ha det siste og nyeste. For 2–3 uker siden lærte jeg Snapchat, det vil si jeg klarte å ta imot, mens sending er utsatt til neste «kurs».

Klarer vi å starte på nytt? Kan vi lene oss tilbake, reflektere litt, se med nye «briller» på utviklingen? Evner vi å snu denne uheldige og skadelige utviklingen? Der vi kan ha et varmere samfunn, der unger gleder seg til ny skoledag, ikke gruer seg. Der barn kan ha god oppvekst hos far og mor, og færre må vokse opp i beredskapshjem og fosterhjem. Hvor psykiatri kan bygges ned fordi behovet endres, og at barn og unge kan ha fristeder uten at stadige krav stilles. 
Der fokus ikke er på hus, hytter, bil og høy inntekt, men på samhandling, vennlighet og trygghet. Kort fortalt et varmere samfunn, mulig jeg er naiv, men er det ikke lov å ha håp om at dette engang må snu, og at verdiene og holdningene våre vil endre seg? Jeg har håp, har du? Det krever imidlertid at du møter opp på dugnad, dette er ikke en jobb for en person.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken