«Himmelens regn, som oppmagasineres på fjellet, som det hvite kull, er en rikdom vi ikke vil kaste ut til grams for fremmede gribber».

Kapp Arbeidersamfunn, september 1912: Johan Castberg tar et kraftfullt oppgjør med utenlandske kapitalinteresser og norske spekulanter som i sin jakt på landets vannressurser kjemper mot konsesjonspolitikken. Han refser «mektige grupper som gjerne vil være alene om å skumme fløten av våre naturressurser, fellesskapets eiendom».

Med dagens strømkrise som aktuelt bakteppe beveger vi oss nøyaktig 110 år tilbake i vår historie. Det var valgkampstart for Johan Castbergs lille parti, Arbeiderdemokratene. Politiske ildsjeler i tusentall, de fleste landarbeidere og småbrukere, var denne søndagen samlet utenfor arbeidersamfunnets lokaler på Kapp. De trosset regn og ruskevær for å lytte til sin politiske helt, som kjempet for småkårsfolk, mødre og barns rettigheter, og nasjonal råderett over de norske naturressursene. For å hindre at norske borgere skulle bli «leilendinger i eget land».

Tre år tidligere, i 1909, fikk Norge «De Castbergske konsesjonslover». De ble meislet ut da han var statsråd i regjeringen Gunnar Knudsen, i tett samspill med statsministeren. Lovene sikret nasjonal kontroll over vannressurser, bergverk, skog og land, og satte som vilkår at privat eide kraftverk etter 60 år (hjemfallsretten) skulle overtas av staten som fellesskapets eiendom.

Det ligger politisk krutt i norske fosser og innsjøer. Kampen for å gjøre vannkrafta til en strategisk samfunnsressurs, som en velferdspolitisk hjørnestein, har splittet partier og felt regjeringer. Og kan gjøre det igjen. «De Castbergske konsesjonslover», ble møtt med massiv motstand av høyresiden i norsk politikk. Venstre ble splittet. De konservative i partiet dannet i 1909 Frisinnede Venstre, som gikk i ledtog med Høyre for å felle regjeringen. Konsesjonslovene var heller ingen vinnersak i møte med velgerne. Høyre gikk seirende ut av stortingsvalget samme høst. Lovene overlevde, men Castbergs kraftfulle tale på Kapp forteller oss at stridighetene fortsatte.

Våren 1906, etter sterkt påtrykk fra Stortinget, fremmet samlingsregjeringen Michelsen de såkalte «Panikklovene», en milepæl i kampen for å sikre norsk råderett over fossekraften. Navnet forteller sitt. Stortinget var grepet av panikk etter at kanaldirektør Gunnar Sætren la fram sin årsrapport for 1905, som slo fast at utenlandske interesser hadde slått kloa i tre fjerdedeler av norske fosser. Johan Castberg var raskt på banen med en interpellasjon: «Hva akter regjeringen å foreta til forebyggelse av, at vårt lands vannkraft mer og mer går over på utenlandske hender?». Svaret var «Panikklovene», midlertidige konsesjonslover.

Stortinget var i disse årene preget av frykt og stress for å miste nasjonal styring over fossekraft og andre naturressurser. Panikken ble til raseri på nyåret 1907 da det ble avdekket at kanaldirektør Sætren selv var aktiv tilrettelegger for utenlandsk oppkjøp av fosser, og hadde eierinteresser i enkelte prosjekter. Stortinget krevde at regjeringen ryddet opp i ukulturen. Kanaldirektøren søkte kort tid etter avskjed fra sitt embete.

Det hører til historien at Michelsen selv ikke var noen pådriver for en streng konsesjonspolitikk, noe som førte til hans regjerings fall. Mens det politiske klimaet var på det heteste i 1906, valgte han å gi Glommen Brugseierforening samtykke til en stor regulering av Mjøsa, for å øke vanntilførselen til Glomma. Planene skapte opprørstilstander i mjøsdistriktet. Reguleringen ville gi utenlandske fosseeiere store fordeler, mens staten, kommuner og norske borgere ville sitte igjen med ulempene. Høyres statsråd Kristoffer Lehmkuhl som fremmet saken, valgte å overkjøre både amtmann og alle lokale interesser.

Mjøsvannet gikk på billigsalg sommeren 1907, takket være statsministeren som i Stortinget stilte kabinettspørsmål og tvang fram et knapt flertall, 63 mot 60 stemmer. Men han hadde ikke lenger tillit i Stortinget. Castberg ivret for å felle regjeringen, og hadde støtte fra sentrale folk som Gunnar Knudsen, Alfred Eriksen og Johan Ludwig Mowinckel. Så langt kom de ikke. Statsråd Kristofer Lehmkuhl gikk av i september og 28. oktober søkte Christian Michelsen avskjed. På folkemunne het det at regjeringen «forliste i Mjøsa».

Johan Castberg var i årene etter 1905 venstresidens sterkeste pådriver og viktigste arkitekt for en ny og streng nasjonalt fundert konsesjonspolitikk. Han brukte Mjøsreguleringen som et skrekkens eksempel på hva høyrekreftene sto for. Som han poengterte under valgmøtet på Kapp: naturressursene skal ikke forvaltes av spekulanter, men av fellesskapet til velferd for alle. Det er prisverdig at Gjøvik nå løfter småkårfolkets forkjemper ut av en historisk skyggetilværelse, gjennom et to-dagers seminar, 23. - og 24. september, arrangert av kommunen i samarbeid NTNU og Mjøsmuseet. Castbergs holdninger, argumentasjon og handlekraft går rett inn i vår tids tilspissede strid om strømpriser, strømeksport og kontrollen over vannkrafta.