Gå til sidens hovedinnhold

Kampen om krona

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Daglig hører vi om nedverdigende og ulovlige hendelser i forhold til det ansvaret kommunene er pålagt, når det gjelder å ivareta egne innbyggere. Særlig de som ikke lenger mestrer alt i hverdagen selv. Pengebingen renner over nasjonalt, men lokalt har bunnen i bingen vært glissen lenge, i alle fall når det nærmer seg budsjettforhandlinger. Det er ei stygg, skambelagt og tragisk lekse som gjentas år, etter år. Daglig møter jeg folk i bygda som har ei sterk historie om hvordan hverdagen oppleves når de blir avhengige av kommunens tjenester. Det er ingen selvfølge å bli sett eller hørt, verken for den som trenger hjelp, eller de pårørende som ofte blir en forlenget arm på vegne av sine nærmeste. Alle har heller ikke pårørende. Hva da?

De fleste jeg prater med beskriver en kamp for sine nærmeste, som ofte ender som en kamp mot de som sitter på makta og pengesekken. Jeg har ved flere anledninger kjent på fortvilelsen og frustrasjonen over at det ikke nytter å si fra. De ansatte får munnkurv, men vi har en sterk rett til å ytre oss her i vårt demokrati. Det er faktisk også en plikt, i tillegg til en menneskerett. Helsepersonell skal gå tjenestevei. De skal være lojale i forhold til ledelsen. Dette mener jeg er helt forkastelig. Hvordan kan ansatte få gjort en god jobb for den eller de som trenger hjelp, dersom lojaliteten forventes å være sterkest «oppover» i systemet og ikke for den hjelpetrengende? Vi ser kanskje et ekstremt eksempel på dette fra Grue kommune. Lever de ansatte i en fryktkultur der det går ut over liv og helse? Da er ikke grensa bare nådd. Da er systemet blitt menneskefiendtlig.

Jeg håper alle som så på Dagsrevyen på lørdag kjente på fortvilelse og sinne da vi så med egne øyne hvor grusomt enkelte mennesker lever i landet vårt. Hva er det som skjer? Hva slags holdninger ligger til grunn? Vi som er velgere må kanskje bli mer bevisst på hva vi velger når det er kommunevalg. Alle har vi et ansvar for å ta vare på mennesker rundt oss. Men kommunen har et lovfestet ansvar. Hva skjer i Gjøvik, Vestre Toten og Østre Toten i disse dager? Min opplevelse er at det skapes et kaos som gjør folk utrygge og sinte med god grunn. Å fatte vedtak som er til de grader i utakt med folket, tror jeg vil være en uklok handling.

Mange nye, fine ord pynter ikke på virkeligheten. Hva trenger eldre og syke for å ha et like godt liv som oss andre? Likeverd, verdighet og respekt blir kun tomme ord. I praksis er det omorganisering, transformering, dreining, utskutt base, og så videre, som er de nye termene som benyttes. Det blir ikke bedre omsorg av det. Hvem kan vi takke for velferden? De som er gamle i dag, faktisk. De trenger god omsorg i dag, ikke om et par-tre år. Noen kommer til å falle i det «mørke hullet» i omsorgstrappa dersom kommunedirektøren og de andre som forvalter pengesekken og deler ut kakestykker, ikke gjør en bedre jobb.

40 stillinger skal fjernes i Østre Toten, men i administrasjonen skal det opprettes to nye stillinger. Det skal spares 38 millioner i 2022, men til hvilken pris? Hvilke konsekvenser vil dette få for bygdefolket?

Nåløyet vil bli trangere for å få god og nødvendig helsehjelp. I stedet for å forebygge vil vi måtte reparere. Det koster mer enn det smaker, ikke bare i penger men for hvert enkelt menneske som berøres av nedskjæringene. Det kuttes ikke lenger med ostehøvel, men med bulldoser.

Jeg ønsker å sende en hilsen til alle i min egen hjemkommune, de som bor på Fjellvoll, på Labo, i omsorgsboliger, hjemme, de som arbeider innen helse og omsorg, og alle pårørende som blir utslitt av den kampen de må stå i daglig. Vi er mange som ønsker en positiv endring nå. Står vi sammen blir vi sterkere. Framover i tid vil vi bli flere eldre. En robot vil ikke kunne utføre en verdig omsorg. Da er samfunnet virkelig blitt menneskefiendtlig og jeg tror det vil bli så kaldt og ensomt for mange, også de som styrer budsjettene i dag. Alder kan ingen fri seg fra. Er det slik vi vil ha det?

Eller skal vi rope høyt nok nå for å ivareta mennesket og de menneskelige behovene? Den grusomme, uverdige behandlingen mannen på Grue fikk, burde sette en støkk i oss alle, men aller mest i de som har snudd ryggen til. Noen har sviktet på verst tenkelig måte og de bør stå til ansvar. Det holder ikke å beklage.

I bygda mi håper jeg kommunedirektøren og hans nærmeste medhjelpere tenker seg om en gang til. Det er ingen skam å snu, men det er en skam å rasere hjelpetilbudet til de som trenger det mest.

Kommentarer til denne saken