Julegaven på Falstad tente lys og håp ...

GJENKJENNELIG: Ola Ødegaard med boka til Lars Olsen Skrefsrud og hans egen bok om sin manglende barndom, hvor han skriver mye fra Bardu.

GJENKJENNELIG: Ola Ødegaard med boka til Lars Olsen Skrefsrud og hans egen bok om sin manglende barndom, hvor han skriver mye fra Bardu. Foto:

Av

Min barndomsjul er blandet med sorg og glede. Mest sorg. Jeg fikk aldri den lykke å oppleve noen julefeiring i barndomshjemmet i Brunshagen på Dombås.

DEL

MeningerDen fortonet seg som en lengre helg preget av gråhet og kjedelighet. Uten lyspunkter, uten julegaver. Kanskje mine foreldre og søsken - vi var tolv i alt - ikke hadde råd til gaver, til julemat?

Det første snev av julefeiring opplevde jeg som niåring hos fosterforeldrene mine i Kviteseid i Telemark i 1951. Det ble jul det året- selv om året hadde en tragisk start, og jeg følte meg som en fattig unge uten framtidshåp. Men det var ikke fritt for at vi gledet oss til julen, til gaver hjemmefra og til mye god mat. Den første julen hjemmefra Dovre.

Da julekvelden kom, var det ingen gaver og ikke så mye som et brev fra foreldrene mine i Brunshagen. Av fosterforeldrene fikk jeg min første julegave, grå strømper strikket av fostermor. Da jeg la meg den julekvelden, gråt jeg mine modige tårer. Jeg savnet søsken og foreldre, samtidig kunne jeg ikke tilgi dem at de ikke brydde seg såpass om de tre guttene sine at de kunne sende dem et lite julekort i det minste.

Fosterforeldrene prøvde i alle fall å skape en jul. Jeg fikk gå rundt juletreet, og sang julesanger. Det skapte et lyspunkt i en ellers grå hverdag i gården på Roeid.

Julehefteselger

Etter seks måneder på Falstad skolehjem i 1953, opplevde jeg å møte et menneske som kom til å bety mye for meg for resten av livet. Utover våren og sommeren det første året jeg var Eknegutt, ble det et stort lyspunkt i tilværelsen. Ingrid Værnesbranden! Hun var fra Stjørdal. På Ekne var hun «tante». På skolehjemmet hvor jeg var i sju år, hadde hver avdeling sin egen tante. Ingrid var min «tante». Ingrid var forståelsesfull og snill, og en bekjennende kristen. En arv hun hadde med seg fra hjemmet sitt. Alle de andre barna misunte oss Ingrid. Den første sommeren på Falstad ble lang. Ingrid tok seg av oss få som var igjen. Ofte var vi to-tre gutter inne på rommet hennes om kveldene, også utover høsten 1953.

SPESIALSKOLE: Falstad skolehjem der Ola Ødegaard var plassert i sju år.

SPESIALSKOLE: Falstad skolehjem der Ola Ødegaard var plassert i sju år. Foto:

– Du duller for mye med disse guttene, sa styrer Jon Halvard Øgård, når han fant sine elever på Ingrids hybel i avdelingen. -Dette må det bli slutt på, ellers ødelegger du hele miljøet på Ekne, sa han. Ingrid ble som en mor for flere av oss.

«Misjonens eventyrskikkelse».

Vi skolehjemsunger stundet til jula, i klassene laget vi julepynt og sang julesangene. Det var en ny opplevelse for meg. Da julekvelden endelig kom, fikk jeg en gave. Den kom ikke fra mine foreldre på Dombås, men fra «tante» Ingrid Værnesbranden. Det var ei bok, skrevet av Olav Hodne. «Kerap-jungelfolkets høvding» het den og handlet om misjonæren Lars Olsen Skrefsrud (1840-1910). Boka var ikke stor, men den fortalte meg om straffefangen fra Fåberg i Lillehammer, som hadde hatt så dårlig start i livet sitt. Jeg følte meg på et vis i slekt med Lars Olsen Skrefsrud. Min start på livet var heller ikke så mye å skryte av.

Det ble en julekveld utenom det vanlige. Jeg husker jeg aldri fikk takke «tante» Ingrid nok for denne fine boka. Den fascinerte meg, og ga meg mange nye tanker om livet, og om Guds plass i mitt liv. Jeg tror Ingrid hadde en plan med boka, hun ville overbevise skolehjemsgutten at han aldri skulle gi opp håpet, og livet. Julekvelden 1953 kom til å forandre mye i min tilværelse, takket være pionermisjonæren blant santalene i Nord-India, selve eventyrskikkelsen i misjonshistorien, Lars Olsen Skrefsrud.

Han ble født på husmannsplassen i Fåberg, han sonet en to års dom for tyverier, og fikk en dårlig start på sin livskarriere. Der hadde vi mye felles, pionermisjonæren og skolehjemsgutten fra Falstad. Mens han satt fengslet, fikk han sitt kristelige gjennombrudd med misjonskallet. Det var rart å lese om Lars Olsen Skreftsrud. Han stjal i sin barndom og ungdom, og jeg måtte gjøre det samme, om vi skulle opprettholde livet. Ikke rart at skolehjemsgutten Ola følte seg i slekt med denne karen fra Oppland, der jeg selv stammet fra.

Det ble en lang julenatt det året. Jeg tror jeg leste ut boka i løpet av nattens timer. Ingrid hadde valgt noe godt for meg nå, som ellers.

Jula på Falstad var ikke mye å skryte av, men «tante» Ingrid gjorde hva hun maktet for å skape en hjemlig atmosfære i avdelingen og på sin hybel, der jeg var en flittig gjest. Hun hjalp meg også lese fra Skrefsrud-boka, og vi samtalte om denne spesielle Fåberg-gutten som jeg synes så inderlig synd på, men som samtidig ga meg nytt håp med tro på at det skulle nytte å få det bedre, også for fattiggutten fra Dombås.

En tanke festet seg i meg: – Hvordan kan det gå meg så riv, ruskene galt, i motsetning til opplendingen Lars Olsen Skreftsrud? Han hadde da begått flere alvorlige forbrytelser før han ble en troende. Det jeg hadde gjort, var jeg nødt til å gjøre for i det hele tatt å overleve. Gud interesserte seg for Lars Olsen Skrefsrud, og kalte på ham, men jeg følte meg fullstendig glemt!

Lars Olsen Skrefsrud kunne Gud bruke. Han må da få øye på meg en gang også, tenkte jeg. Hvorfor kunne ikke Jesus ta seg av meg nå, mens jeg trengte han aller mest? – Gud kan hjelpe deg også, sa Ingrid Værnesbranden. – Du må bare ikke gi opp håpet, Ola! Så sang vi sammen, to-tre gutter og tanta vår:

Milde Jesus, du som sagde

At til deg skal barnet gå.

Du som hender på dem lagde,

Ennå signer du de små.

Selv du ble til Herrens tempel

Båret i din moders favn.

La meg minnes ditt eksempel

Når jeg minnes om ditt navn!

Fra søsken og foreldre hørte jeg aldri noe i forbindelse med julefeiringen på Ekne offentlige skole for evneveike barn, og de ble det jo til hele sju av etter hvert.

Den tyngste jula opplevde jeg i 1958. Den første jula uten Ingrid. Hun døde bare vel 40 år gammel. Nå var det trygge punktet i tilværelsen min på Falstad borte for alltid. Nå var hun borte. Boka om Fåberg-gutten Lars O. Skrefsrud har jeg fortsatt, etter at jeg kom til Dokka og Nordre Land.

Jeg har lest den utallige ganger, den gir meg fremdeles nytt håp. Det var den første jula på den tidligere konsentrasjonsleiren Falstad, som førte meg i nærkontakt med juleevangeliet om Jesus. Takket være Ingrid Værnesbranden.

Artikkeltags