Lærerstreiken der tre lærerorganisasjoner og KS er i en svært krevende og langvarig konflikt, er naturligvis et politisk ansvar – som politikere i kommuner og fylkeskommuner også har tatt! Konsekvensene for barn og unge som er rammet av streiken er et ansvar som vi allerede nå ser konturene av når det gjelder psykososiale virkninger. Tapt læring og hvordan ta igjen denne, bør være et like viktig tema – denne i seg selv kan ha innvirkning på barn og ungdoms psykiske helse.

La oss først slå fast én ting som vi opplever noe desinformasjon rundt. Det er ikke slik at politikerne ikke er seg sitt ansvar bevisst og er unnfalne når vi ikke enkeltvis eller partivis vil intervenere i selve streiken. Politikerne representeres som arbeidsgivere for lærerne av KS som har et styre valgt av, og et mandat gitt av politikerne rundt i landet. Akkurat som lærerne representeres av sine fagorganisasjoner. Det ville vært svært uryddig og oppsiktsvekkende, og indikert mistillit til vår egen interesseorganisasjon dersom vi politikere hadde gått utenom denne og startet egne «forhandlinger» med folk i fagorganisasjonene. Å sette organisasjonsdemokratiet ut av spill, vil kunne få store konsekvenser for forhandlingsinstituttet i fremtiden.

Den fastlåste situasjonen som nå har vart i mange uker, gir noen konsekvenser som vi som skoleeiere er nødt å ta på største alvor. Vi ser og hører med alvorlig bekymring fra foreldre og foresatte som er fortvilte over sine barns manglende læring, struktur i hverdagen, sosial isolasjon og generell mangel på velvære. Dette vet vi er kimen til utenforskap, en av velferdssamfunnets største utfordringer, også i Innlandet.

Det er en grunn til at alle barn har en lovfestet rett til skolegang. De fleste partier er mer eller mindre opptatt av skole og barns læring – og vet at dette er en av grunnpilarene i et sunt og bærekraftig velferdssamfunn. Læring og mestring er i seg selv mentalhelsebringende. Når barn og unge avskjæres fra sin lovfestede rett til opplæring, og samtidig mister den strukturen i hverdagen det er å skulle stå opp og gå på skolen, og dermed også mye av sin sosiale omgang med andre, kan det få konsekvenser vi foreløpig bare aner konturene av.

Selve lønnskonflikten og streiken skal ikke politikerne intervenere i. Men det er politikerne som skoleeiere sitt fremste ansvar å ta inn over seg konsekvensene av streiken og å løse de utfordringer vi uavvendelig nå får. Her får vi sette partipolitikken til side og raskest mulig sette i gang en politisk dugnad for iverksetting av tiltak som gjør at elevene får tatt igjen tapt læring – og ikke minst en mobilisering for å sikre god psykisk helse hos de barn og unge som har fått utfordringer som følge av streiken.

Vi håper og forventer at politisk ledelse i Innlandet fylkeskommune umiddelbart tar ansvar for igangsetting av denne mobilisering.